Jesus to Japan

Praise the Lord!  This dear lady, Fujita Masuko san was baptized Sat. Feb 27th at the old folks home
near here (Takarazuka).  Ingebjørg put the baptism water in this silver chalice.  Then the 5 of us had communion together.
She is 90 years old.  On Feb. we baptized a 97 year old lady called Yoshiko Ehi at the hospital. The Lord is
bringing a rich harvest of souls this year. Now some young people are making decisions for Christ.
We are excited to see that God works both in the hearts of young and old.

Pris Herren! Fujita Masuko san ble døpt lørdag 27 februar på et eldresenter
i nærheten (Takarazuka). Ingebjørg helte i dåpsvannet i dette sølvbegeret. Så hadde 5 av de som møtte opp nattverd sammen.
Hun er 90 år gammel. Tidligere i februar døpte vi ei 97 år gammel dame som heter Yoshiko Ehi på sykehuset. Det ser ut som at Herren vil høste inn mange sjeler i år. Nå i disse dager tenker noen unge om de skal ta imot Jesus.
Vi er glade for å se at Gud virker både i hjertene til unge og gamle.

Noe nytt av året er at vi har startet med et matlagningkurs for
menn! Vi fant ut at så mange var helt hjelpeløse på kjøkkenet, og så
luftet vi ideen om et kokekurs, og det var bidt i blinken! Vi skal
prøve å gjøre dette en gang om måneden, på en lørdags kveld. Da er
det best sjanse for å få samla alle disse travle mennene. Første
kvelden brukte vi wok`en . Vi kutta opp en masse grønnsaker, hadde i
litt tynskåret svinekjøtt, og det ble en enkel og smakfull rett på
kort til. Vi lagde også en enkel grånnsaksuppe, og så tilberedte vi
tofu med noen grønne oppkårne urteblader, og oppå det hadde vi litt
salt og sesamolje. Sammen med kokt ris, ble dette skikkelig godt!
Etterpå satt mannfolka og hadde “mannfolkprat“–med litt åndelig føde attåt.
Nå ber vi om at disse mennene også lære å ta til seg åndelig føde, og
bli født på ny! hadde ikke det vært flott?

Og så to dager etterpå hadde vi kokekurs med kvinnene i menigheten.
Denne gangen kastet vi oss ut på gresskarsuppe og grove hveteboller.
Det ble skikkelig godt! Denne kokeklassen har også et annet formål,
nemlig å servere de som kommer til den måndelige helsesjekken vi har i
Kirken. en gang om måneden får vi besøk av to sykepleiere som
frivillig tilbyr sine tjenester, med en enkel helsesjekk for de som er
interresert. Mange eldre liker denne ordningen, for det er sosialt
(de kan komme sammen med vennene sine, og få et godt måltid), og så er
det mer avslappende, for sykepleierene tar seg god tid med hver
enkelt. Selvfølgelig ber vi om at noen at disse eldre i nabolaget
vårt kan bli kjent med Jesus gjennom denne virksomheten. Mange av dem
er veldig ensomme, og vi har funnet ut at mange tenker mye på
døden—-Jesus kan gi dem nytt håp, og evig liv!

Tenk, nå er hele byggeprosjektet over, og vi har virkelig begynt å kunne benytte oss av nybygget. Selv om det ligger rett ved togskinnene, er det så godt isolert at vi ikke blir brydd av togene som suser forbi hvert 5. minutt. Torsdag, den 14. januar kom endelig stolene vi hadde bestillt fra USA. dette har vi vært veldig spente på. Den store 4-tonns lastebilen kunne ikke komme rundt hjørnene ned til veien vår, så da måtte vi bære stolene (som var stablet 5 i høyden) ned de siste 60 metrene ned til kirken. Det ble nok litt for tungt for de små japanske damene våre, så det endte med at Nathan og jeg tok det taket, så bar de andre stolene (en for en) inn i kirkesalen. Der ble de plassert i rader, og vips! Så fikk hele salen et helt nytt preg! Jeg tror vi alle kommer til å like det nye interiøret, selv om det kommer til å ta litt tid å bli vant med. Noen av de “mindre“ i flokken kommer nok til å dingle litt med beina, men vi kommer alle til å sitte godt. De 55 år gamle benkene var en pine å sitte på, for de var beregnet på en befolkning som på den tid ikke var stort høyere enn 1,50 m. Så, nå står vi i startgropa til ett nytt år, og er veldig spente på hva Gud vil gjøre gjennom oss dette året.

Søndag den 15. November, etter gudstjenesten, ble kirkesalen på kort tid gjort om til basar lokale!  Alle i menigheten satte i gang, og på kort tid var det lagt ut masse flotte bruktklær,  sko, vesker, kjøkkensaker, bakevarer, og på kjøkkenet var de klare for oppvartning  av varme nudler (udon), sushiris, bakte søtpoteter, pøse på pinne,“blekksprutboller“, kaffe,te, deilige kake, og mye, mye mer!  Her var det full stemning og godt humør!

Noe som var ekstra hyggelig var at vi fikk ta i bruk salen ved siden av kirken, som fremdeles er under bygging!  Snekkrene sa de ville rydde opp slik at det kunne bli mulig for oss å bruke salen for basaren.  Det var alle i menigheten storbegeistret for!

Her serverte vi varme vafler med kaffe og te, og her kunne de som var blitt litt trøtte sitte å hvile seg litt.  Vi fikk mange gode samtaler her med folk som hadde kommet for første gang.  Folk i nabolaget har jo fulgt med i byggingen som har forgått på nabotomta til kirken, og de ville jo gjerne sjekke det ut!  Andre sa at de gjerne ville finne ut mer om Jesus!  Det var vi jo mest glade for!

Og nå er det ikke lenge før bygget er ferdig!  Vi er spente og takknemlige til Gud som har latt dette som så helt umulig ut bli virkelighet!  Jeg elsker ordet “umulig“!  Og det tror jeg vår Far  gjør også!

Ja, i dag, den 25. oktober, etter gudstjenesten, kunne vi alle gå ut under reisverket ved siden av kirken, og bed om fortsatt velsignelse over det nye bygget som er i gang.  Alle ble geleidet ned en planke, og da alle var samlet, sang vi først en sang, så ble det lest i fra Efeserne 2, 19 til 22, en i menigheten bad en bønn, og så ble det bedt en velsignesle over resten av arbeidet som står foran.  I Japan pleier man å sende bud på en Shinto prest til slike anledninger, så vi synes det er flott av vi som kristen kirke har et alternativ til dette.

Denne dagen kom det også inn mange ekstra pengegaver til nybygget, som viser at de er med oss både i bønn og gjerning for at dette nybygget skal få bli til velsignelse for Takarazuka menighet, og for nabolaget her

Etter denne lille seremonien ute, var det noen av oss som ble igjen i kirken og hadde “kirke-lunch”,  med rød bønne-ris, “osekihan”,  som er en rett man serverer ved gledelige anledninger.  Har vi det ikke flott sammen?

I dag , den 9.oktober, begynte det å dure utenfor vinduene våre tidlig på morgenen.  Endelig, etter en hel måned med mye om og men, og mange betingelser fra bykontoret, fikk vi starte byggeprosjektet vårt!  Og byggefirmaet var ikke seine med å starte!  Først kom en diger “heisekranbil“ inn og plasserte seg på naboens parkeringsplass.  Så heiste de den lille mini gravemaskinen over taket på kirken, og ned på tomta ved siden av oss.  Ganske snart var de i gang å grave grøfter for grunnmuren.  To menn gikk i skytteltrafikk med trillebårer for å lesse jord i en stor presenning som ble løftet opp av heisekranen–rett utenfor stuevinduet vårt–og ned i en lastebil som sto klar på veien.  slik gikk det slag i slag i hele dag.  Ja, jeg kan ikke annet enn å si at japanerne er helt utrolig til å finne en utveg, hvor det ser helt håpløst ut.

Hvis vi mennesker kan være så “flinke“, hvor mye mer kan ikke Vår Kjærlige Himmelske Far det for oss!  Han kan finne en veg (for oss) hvor det ikke ser ut til å være noen veg.  Men noen ganger må vi nok smøre oss med litt tålmodighet……………………………………He WILL do it!  Takk og lov.

Høsten har kommet for oss her i Takarazuka

også, og den 6. september kunne vi endelig

feire en ny begynnelse ved å ta det første spade

stikket for det nye tilbygget vårt.  Dette har vi

bedt om lenge, og lenge trodde vi ikke dette

ville bli mulig i det hele tatt,  men nå har vi

endelig kunnet starte!  Bak denne kirkesalen

ligger tomta vi endelig har fått kjøpt, og

der skal vi nå bygge et “altmuligrom“ som

• vi håper kan være til glede for alle i menigheten. Nå ber vi om at alle pengene vil komme inn, og at menigheten skal få glede og nytte av dette nye tilbygget hvor vi kan sitte 50 stykker til bords sammen, hvor de unge kan finne en plass hvor de kan utfolde seg, og hvor barna også kan kose seg og lære mer om Jesus mens foreldrene kan sitte inne på gudstjenesten.                                           En fremdeles varm hilsen fra oss to her i Takarazuka!

Ready for the funeral

Right after Christmas, one night at midnight,

we got a call from one of our members that

Grandpa had died quietly in his sleep.  This

was quite unexpected, but right away we had to

start preparing the funeral. First of all,  it is

the wake, and then the actual funeral.  Many

people who never would dream of going to a

church come then, because funerals are very

important in Japanese society.  So at the wake,

all the colleagues of the son showed up, and they all got a copy of Power For Living, a booklet

used to introduce the Christian faith to new

people.  Since it is a funeral, everyone listens

very carefully, and it is great chance to present

the Message of Hope and Salvation. Some of the

family members also got to sit and hear, may-

be for the first time.  Most people who attend a

Christian funeral for the first time are quite sur-

prized and moved because of the love and care

they feel from the church people.

We pray that this man’s life and death will be a seed that will eventually sprout and bear fruit so the rest of his family can be harvested into the Kingdom of God.     Later on, in February, we went to the church grave to put his ashes into the grave.

This might all seem really strange to a westerner, but to a Japanese with buddhist thinking, taking care of the dead, and knowing where your ashes will be laid to rest, is of real concern.  Some people will even come to the church and ask; “Where will I put my bones?”   Here in Takarazuka, we not only have a church grave, but we also strive and pray that many more will find true hope for their lives here and hereafter by getting to know Jesus as their Saviour.

The year 2009 started with much anxiety for many of the Japanese people.  Many were afraid of loosing their jobs (and many did), and  prospective college graduates were afraid there would be no jobs available for them.  So, this year there was a huge influx of people going to the temples to pray for good luck.  The newspapers said a record 99 million  went to a temple to pray during the first few days of the new year.  Going to the temple, or the Shinto shrine  is a common practice for people here in Japan.

In Takarazuka we also have a very famous temple/shrine that has hundreds of thousands of people visiting during the first two months of the new year. This shrine is especially visited by shopowners and business people.  People walk for an hour in a slowly mowing row of people to get to the shrine, and from afar, you can see the inscence smoke rise up above the rooftops.  People living around the shrine need special permission from the police to drive their cars  to their homes.  This is to protect the people and help on the traffic jam.  Our church is also inside this special area, so we need a paper slip in our front window of the car when driving home.

This year was different, though; we never saw the congestion of people.  At the station they had set up special buses to take the worshippers up to the temple, but they too, were fairly empty!  Are the people giving up on their “gods”? Are they hopeless!  I think many are.  So, this is truly a time for God’s people to rise up and shine! there is hope, because our hope is not in money, but in Him who told us not to worry about tomorrow.  He will take care of us.  This is the message we want to bring out to as many as we can during this coming year.

This lady  has attended our outreach to handicapped people at an institution called Kibo no Ie.

Our church has been holding a meeting there monthy for over 40years.

Through this outreach, several have believed in Christ and been baptized.  Now 7 Christians and several seekers are attending.  On Oct. 22, 2008, we had the privilege of baptizing this lady, after she clearly confessed her faith in Christ.

Please pray for these dear folks