Jesus to Japan

Pastor Sueokas fars begravelse 2009.06.18.

For dere som ikke fikk delta i begravelsen til Sueokas far, vil jeg fortelle hva de formidlet om denne farens liv:

Han ble født som eldste sønn i en urmaker familie. Som 20åring ble han sendt i krigen til Kina, og kom hjem etter 5 år. Det var mange av hans medsoldater som aldri kom tilbake.

Han begynte å reparere klokker i en liten butikk, giftet seg etter hvert og fikk 3 sønner, hvorav Pastor Sueoka er den yngste.

Disse barna ble meldt inn i Tennoji Lutherske barnehage, og her ble moren en kristen.

Det var ikke store inntekten de hadde av butikken , men barna var med og vasket vindu i butikken, og tørket støv av klokkene som ikke var solgt.

Faren hadde stor omsorg for familien sin, og hver sommer la han planer for sommerferien med tur til sjøen eller fjellet.

Han var bevisst på at når han arbeidet, så arbeidet han, når han hadde fri, så hadde han fri ! Dette formidlet han videre til sine barn.

Etter hvert som barnebarna ble født, så samlet han alle til nyttår, hørte hvordan den enkeltes år hadde vært, og ga hver enkelt et brev med oppmuntring for det nye året. (I Japan får barna dessuten alltid penger til Nyttår)

Da Pastor Sueoka fikk ansvar for Sanda Lutherske Kirke, begynte foreldrene å delta i denne menigheten, og i 2003 ble faren døpt av sin egen sønn.

Frem til han døde som 87åring, formidlet han også troen til sine barn og barnebarn.Pastor Sueoka stod frem i begravelsen og fortalte dette om sin far. Han var dypt rørt, og hadde nesten ikke stemme til å begynne med.

”Idag står jeg ikke her som prest for Sanda menighet, men som sønn av min far. Far ble ikke berømt for noe, han etterlater seg heller ikke rikdom eller store bragder. Men for oss i familien var han en far og bestefar med stor kjærlighet og omsorg for den enkelte ! Vi minnes ham med dyp takknemlighet !”

I 1993 utgav Wataru Tsurumi boken “Den komplette veiledningen for å ta sitt liv”. En million eksemplarer ble solgt! Japan har lenge vært kjent som “selvmorderens nasjon” og har en av de høyeste ratene på selvmordsforsøk i industrialiserte landene.

Fenomener som “web selvmord” hvor flere fremmede – vanligvis i tjueårene – møtes på Internett og har avtalt å dø sammen, er økende, men omfatter bare en liten brøkdel av problemet. Noen tar sitt liv slik at gjenlevende familiemedlemmer kan få livsforsikringen. Det har ført til at forsikringsselskaper utsetter utbetalingene opptil to og tre år for å avskrekke folk til å utføre dette.
I 2001 installerte mange jernbanestasjoner i Japan speil for å vise selmordsofferet sitt eget ansikt før de hopper. I tillegg ble offerets familie saksøkt for de kostnadene jernbanene fikk ved tapte inntekter, påløpende utgifter og rengjøring.

Selvmord er noen ganger også akseptert som skjebnens utvei på et problem. Ofte hører vi om ledere i bedrifter eller politikk som har tatt sitt liv pga konkurs eller store beslutninger som er tatt feil. Denne praksis er ikke ny, men har vært siden samuraienes tid.

Den japanske regjeringen ber nå nasjonen å endre sine holdninger til selvmord i et forsøk på å løse århundrers sosiale press og tradisjon.  “Selvmord bør ikke lenger bli sett på som ‘den respektfulle utvei “, men som en handling av desperasjon!” De ønsker å redusere selvmordsraten ned med 20%.

Vennligst be for dem som er i økonomiske problemer, og som vurderer selvmord. At de kristne i Japan kan være et eksempel og oppmuntring for mange som er i desperat nød.

kilde: www.japanmission.org-www.telegraph.co.uk

Vi er nå iferd med å bestille reise til Japan i september. NAV har gitt klarsignal om at vi kan reise på jobbreise til Japan på høsten, noe vi er veldig glade for. Og fra 2010 er det full fart uten noen bremsespor som dette året. For vi vil jo helst være i Japan og ikke i Norge! Men på en annen side opplever vi ikke at tiden i Norge ikke har vært så aller værst likevel. Vi har fått blitt kjent med mange mennesker i ulike Frikirkemenigheter. Det er noe som vi kommer til å ta med oss til Japan. Vi har blitt kjent med mange av våre forbedere og støttespillere som er meget viktig når vi arbeider med misjon. Vi trenger forbønn for å være i Guds plan og de vi møter trenger forbønn for å forstå evangeliet. I tillegg til å reise rundt i menigheter, har vi vært meget aktive i det japanske miljøet. Som tidligere har vi vært aktive i den japanske husmenigheten. Og i år har det vært bibelgrupper som vi også har vært aktive i. Vi har mange japanske venner i Oslo, og det hjelper godt for vår “hjemmelengsel”.

Ingrid Aske og flere av våre misjonærer i Japan var på studietur om de vanskelige kår de første kristne i Japan hadde mars 2009. Les rapporten her

Rapport fra studieturen til Kyushu mars 2009.

Kl.7.00 idag morges var en liten gruppe på 17 fra 3 menigheter samlet til sang og bønn. Vi stod ute ved sjøen her i Kawage mens bølgene slo mot stranden og solen løftet seg stor og sterk ! Denne Herre som styrer naturens krefter og reiste Kristus opp fra døden, Ham er det vi fikk prise !

I dag morges kom Per (85) og Torveig (84) til Japan. De skal arbeide sammen med Ingrid Aske i 3 måneder og være vikarer for Knut Ola og Ruth Kari Topland.

Ready for the funeral

Right after Christmas, one night at midnight,

we got a call from one of our members that

Grandpa had died quietly in his sleep.  This

was quite unexpected, but right away we had to

start preparing the funeral. First of all,  it is

the wake, and then the actual funeral.  Many

people who never would dream of going to a

church come then, because funerals are very

important in Japanese society.  So at the wake,

all the colleagues of the son showed up, and they all got a copy of Power For Living, a booklet

used to introduce the Christian faith to new

people.  Since it is a funeral, everyone listens

very carefully, and it is great chance to present

the Message of Hope and Salvation. Some of the

family members also got to sit and hear, may-

be for the first time.  Most people who attend a

Christian funeral for the first time are quite sur-

prized and moved because of the love and care

they feel from the church people.

We pray that this man’s life and death will be a seed that will eventually sprout and bear fruit so the rest of his family can be harvested into the Kingdom of God.     Later on, in February, we went to the church grave to put his ashes into the grave.

This might all seem really strange to a westerner, but to a Japanese with buddhist thinking, taking care of the dead, and knowing where your ashes will be laid to rest, is of real concern.  Some people will even come to the church and ask; “Where will I put my bones?”   Here in Takarazuka, we not only have a church grave, but we also strive and pray that many more will find true hope for their lives here and hereafter by getting to know Jesus as their Saviour.

The year 2009 started with much anxiety for many of the Japanese people.  Many were afraid of loosing their jobs (and many did), and  prospective college graduates were afraid there would be no jobs available for them.  So, this year there was a huge influx of people going to the temples to pray for good luck.  The newspapers said a record 99 million  went to a temple to pray during the first few days of the new year.  Going to the temple, or the Shinto shrine  is a common practice for people here in Japan.

In Takarazuka we also have a very famous temple/shrine that has hundreds of thousands of people visiting during the first two months of the new year. This shrine is especially visited by shopowners and business people.  People walk for an hour in a slowly mowing row of people to get to the shrine, and from afar, you can see the inscence smoke rise up above the rooftops.  People living around the shrine need special permission from the police to drive their cars  to their homes.  This is to protect the people and help on the traffic jam.  Our church is also inside this special area, so we need a paper slip in our front window of the car when driving home.

This year was different, though; we never saw the congestion of people.  At the station they had set up special buses to take the worshippers up to the temple, but they too, were fairly empty!  Are the people giving up on their “gods”? Are they hopeless!  I think many are.  So, this is truly a time for God’s people to rise up and shine! there is hope, because our hope is not in money, but in Him who told us not to worry about tomorrow.  He will take care of us.  This is the message we want to bring out to as many as we can during this coming year.

Helgen 13.-15. februar var i vi Bryne Frikirke. Det er en av våre tre faddermenighet med spesielt ansvar for oss. En flott helg der vi var på ungdomsmøte fredag, misjonskveld hos Sandve’s på lørdag kveld og gudstjeneste på søndag. Da traff vi barna som har virkelig arbeidet de siste ukene. Det mest overraskende var jo selvsagt giroen de gav til misjonen på vegne av oss.

Både giverglede og mottakerglede.

Ja, nå er vi på reise i Norge. Vi har fått besøkt to menigheter, Oslo Søndre Frikirke og Drangedal Frikirke. Det er veldig stort og egentlig et privilegium å kunne reise, bli kjent med mennesker som er interessert i arbeidet vi gjør. Før vi dro til Japan (for over to år siden) reiste vi også rundt i menigheter. Det var flott og gøy, men denne gangen opplever jeg det som enda mer spennende. Nå kan vi formidle våre ferske misjonsinntrykk fra Japan, dele våre smerter og gleder ved å være misjonær og leve med mange nye i troen og fremmede for troen. Til søndag er Lørenskog Frikirke på tur. Der har vi vært flere ganger før. Det gleder vi oss til.