Jesus to Japan

Kinki kirken er sterkt involvert i hjelpearbeidet og har brukt mye tid på både etablering- og utføringsfasen. Katastrofen trenger langvarig hjelp, og en god tilknytning til de andre kirkene og hjelpeorganisasjonene sees på som svært viktig. Her ser kirkepresidenten utover de sterkt rammede områdene.

Mye penger er blitt samlet inn både innad i Kinki kirken samt også Frikirkens menigheter og NMS sine samlinger og kontakter. Det er til stor hjelp og KINKI kirken arbeider med at pengene blir klokt brukt i hjelpearbeidet.

24-25 mars dro KINKIs kirkepresident Sueoka og visepresident Hagenoshita til Tokyo for å bli med på et møte om Luthersk felleskirkelig hjelpearbeid. 4 Lutherske kirkesamfunn gikk sammen og opprettet Luthersk hjelp for de rammede av Tohoku og Kanto jordskjelvet.

Under Tokyo besøket fikk de møtte et firma som tar hånd om transporten av nødhjelp. I førsteomgang bestilte de følgende nødhjelp: Ris, boksemat, Instant Nudle, nudler, tørrmat.

28 mars og 2 april ble nødhjelpen sendt med to lastebiler.

31. mars dro KINKIs kirkepresident Sueoka og visepresident Hagenoshita og pastor Naoki Sugioka til Tokyo. Der møttes ledere fra de fleste Lutherske kirkesamfunnene for å drøfte situasjonen. En ekspert fra Lutherske Verdensforbund møtte og ga mange gode innspill.

5. april sendte KINKI kirken Sueoka, Hagenoshita og Sugioka til Sendai for se hvordan forholdene var og hvordan hjelpearbeidet pågikk. Turen opp til Sendai tok mange timer. De dro 4:30 om morgenen, byttet på å kjøre og kom frem 20:30.

Her er det de skriver på bloggen på engelsk:

At 4:30 a.m. we left Osaka up to North and safely arrived in Tsurugaya Lutheran Church in Sendai at 8:30 p.m.

Pastor Fujii and Mr.Nagashima welcomed us warmly and we received a short orientation about current situation in Sendai and second day’s schedule. (bilde 1. Pastor Fuji, Mr Nagashima, Kinkikirkens nestleder Hagenoshita , Kinkikirkens leder Sueoka, Pastor Naoki Sugioka.

There are still gaps between places in Sendai like gasoline and gas supplies.

There are also gaps between emergency evacuation facilities and some places still lack enough food and living supplies. Media doesn’t report, but there are many people who are evacuating in mountain areas, and they have difficulties to get their needs.

Already many volunteers are on their service like cleaning affected areas, but there are tremendous needs of human power. The areas need a lot more volunteers to help.

In a month, as getting warmer, the smell problem and health problem are going to increase seriously, therefore we have to take an immediate action now.

The world concern is now only focused on the nuclear plant problem and decreasing for the need of victims and affected places. This is an unfortunate situation.

Tomorrow (6th April) we are going to visit Tagajou, Siogama, Shichigahama, Wakabayashi-area, YMCA and Anglican Church etc.

Bilder fra turen

Et tragisk syn å se Shichigahama by.

Shichigahama ligger i Miyagi fylket. Her slo tsunamien til bare 15 minutter etter det store jordskjelvet. Tsunamibølgen kom inn på samme måte som tidevann. Hele 10 meter høy.

«Å se et eksklusivt boligstrøk som ligger langs kysten og ble knust av tsunamien var et grusomt syn. Langs stranden lå det mange store kontainere skytende opp av sandstranden. Kontrasten å se det pene stedet rett ved de store ødeleggelsene kan ikke beskrives med ord» forteller de tre på Kinkis blogg.

«Da vi kjørte bort fra kysten og innover i landet, kunne vi se at tsunamien hadde gjort mange ødeleggelser også langt innover landet.»

YMCA har stort hjelpearbeid som KINKi kirken støtter. Situasjonen endrer seg raskt fra dag til dag og behovene er ulike fra sted til sted. Første fase er å gi mat og varme tepper. Andre fase er å gi toalettpapir og undertøy, og ting som er viktig for å leve et daglig liv. Tredje fase er å gi verktøy slik at gjennoppbygging kan foretas. Fremdeles er det store mangler på ressurser i alle disse fasene. Det er også stort behov for frivillige. Frivillige kan komme, men ikke i større grupper enn 5 mennesker. De må også ta med seg alt av mat, redskap, drikke og losji.

Frivilige utfører ulike ting som fysisk arbeid til å leke med barn. Aktiviteter for barn er viktige siden mange har trauma etter alt som har skjedd.

«På en dag fikk vi sett mange katastrofeområder og frivillighetssentraler, det var en veldig tøff og inntrykksfull dag.»

«Da vi skulle legge oss kvelden før vi skulle dra hjem, kom det et stort etterskjelv på 6 richter skala. Det gikk bra med kirkebygget som vi var i, men mange glassgjenstander ble knust. På veien hjem morgenen etter stod trafikken stille mange steder, men vi reiste hjem som planlagt.»

hentet fra Kinki sin egen blogg for hjelpearbeidet

Det er godt å komme igang igjen med arbeidet her i Mie fylket. Dagene har vi pakket godt med program og vi har allerede truffet så og si alle i menigheten og i nærmeste vennekrets. Fordelen med mye program er at vi kommer raskere inn i døgnrytmen.

Sist uke startet et nytt skoleår her i Japan, og vi satte igang igjen Genki Kids, engelsk undervisning for barn. Nå som vi har en familie fra Sendai boende hos oss der moren snakker flytende engelsk, fikk vi god hjelp til undervisningen. Mange barn kom. Etter samlingen hadde vi menighetsmøte, første som vi har uten Ingrid Aske som er på et lenge planlagt Norgesopphold.

Lørdag var Gospelkorøvelse, og som vanlig kommer det mange sangglade menn og kvinner, de fleste uten en tro på en frelser. Andakt, sanger og bønn må vi fortsette å be om forandre deres hjerter. 2 har kommet til tro gjennom dette arbeidet siden oppstarten av koret for flere år siden.

Søndag kom det hele 35 til gudstjenesten. Kawage er mer vant til 20, alt etter sesongen. Denne dagen var det ikke nok lovsangshefter til alle. Etter gudstjenesten tok vi teen og kjeksene ut til den nærmeste parken og fant et fint kirsebærtre. Som de fleste japanere gjør på denne årstiden, koste vi oss under det flott blomstrende treet.

Vi tenker og ber over situasjonen nord i Japan. Det er mange store jordskjelv lenger nord. Men vi opplever at det er trygt her i Mie. Skjelvene rekker ikke ned hit.

Vi kom tilbake til Japan onsdag morgen japansk tid, etter å ha været i Norge 2 1/2 uke.  Samme dag som vi landet fikk vi besøk og besøkt mange fra kirken og andre venner. Det er godt å treffe dem igjen og se at vi er velkommen . Kirsebærblomstringen rakk vi også, for nå begynner det å blomstre!

Vi har også funnet ut at vi var i Norge under den japanske vårferien, en tid som det ofte er greit med lite aktiviteter for barn i kirken. Men nå som ferien er over blir dagene mer hektiske. Torsdagen fikk vi bli med på studentsamlingen igjen. De to ukene vi ikke var her ledet Andrew Pace samlingene. Det er godt å se at nådegavene blir tatt i bruk. I dag er Ruth i barnehagen i Tsu, for være med på åpningsermonien for det nye skoleåret som starter i april her i Japan. I ettermiddag skal vi ha Genki kids og deretter menighetsmøte. Og i morgen, lørdag, blir det gospeløvelse igjen.

Nå er Ingrid Aske på hjemmeopphold i Norge. Hun skal besøke mange menigheter og fortelle om misjonen i Japan. Kanskje du får også muligheten til å treffe henne i din kirke? Be gjerne for henne.

Sist søndag, midt i fastetiden, hadde alle menighetene i Kinki-kirkenen sørge-og forbønnsgudstjeneste for alle de som lider og har mistetsine kjære under jordskjelvet og tsunamien nord i landet.  Mange avvåre menigheter opplevde jo det store skjelvet i Kobe, så de skjønnergodt hva folk nordpå går igjennom disse tider, baret det at deskjønner godt at denne gangen  er det så mye verre på grunn av destore ødeleggelsene etter tsunamien.  Kinki-kirken samler inn pengersom blir sendt gjennom flere hjelpe-organisasjoner, nå i første omgangfor mat og medisiner.  Noen har også reist nordover for å hjelpe.Disse må ta med seg all mat og vann (og sovepose) de trenger for dentiden de skal være der.

Fru Kuwabara som er medlem i Kawage og ei søkende, fru Nakagawa, er i området der jordskjelvet og tsunamien herjet for å hjelpe til som sykepleiere fra lørdag 26. til onsdag 30. mars. Be for dem!

Videoene under er laget av pastor og ungdom i kirkesamfunnet som Frikirken arbeider sammen med i Japan.

De kan være fine også for å vise under innsamlinger, eller for grupper.

Sønnen til pastor Naoki Sugioka (som gikk på Fredtun) har laget denne

Og denne har pastoren selv satt sammen. Den er fra støttekonserten i Nankai kirke da Anne Mari Topland hadde med seg et team fra Bibelskolen i Grimstad.(to dager etter jordskjelvet og tsunamiene)

Resolusjonen som Kinki kirken har vedtatt

1.　Kinki Evangelical Lutheran Church expresses
its condolences to the many people who have
lost loved ones in the earthquake and tsunami
that has afflicted eastern Japan.
Further, we pray for God’s mercy and protection
upon all those who have received injury, damage,
and loss through this disaster.
We pray for God’s protection and help for all
those who are involved in urgent relief activities.
We express our willingness to cooperate to the
degree possible with those who are supporting
relief activities in the afflicted areas.

2.　Concerning the above stated cooperation in
reliefactivities, Kinki Evangelical Lutheran Church
is intends to continue cooperation that it has
already started with the relief activities of Japan
Evangelical Lutheran Church (JELC), and intends
proactively continue to channel relief funds and
materials through the JELC.

3.　Kinki Evangelical Lutheran Church intends to
continue proactively cooperating with the Japan
Red Cross and other relief organizations in
remittance of funds and materials to afflicted areas.

We pray wholeheartedly for the Lord generously
to grant peace and rest to the whole earth,

in the Name of the Lord Jesus Christ, Amen

Rev. Shigeo Sueoka
President, Kinki Evangelical Lutheran Church

Resolution passed without dissent
at the the 66th General Assembly March 21, 2011

Vi er kommet til Norge og blir her til atomreaktorene har fått en litt bedre diagnose enn til nå. Det er en rar situasjon for oss, siden vårt kall og glede er å bo og arbeide i Japan. Det å plutselig bli «evakuert» av et område vi føler er trygt uten stråling og langt fra jordskjelvet og tsunamiene er også vanskelig, ikke minst å se vår lille menighet stå igjen med dobbelt så mange arbeidsoppgaver. Småbarnsforeldre med babyer er også rart å dra fra, for om strålingen er så farlig, hvorfor blir ikke barna flyttet på i vårt område. Frykten som brer seg når utlendinger blir evakuert gjør at det blir rart å komme tilbake. Å bli flyttet på gir mange konsekvenser, kortsiktige og langsiktige. Men det er nok det riktige at vi er her vi er. I de få timene vi hadde for å bestemme oss, opplevde vi at Gud ikke gav oss et tydelig ja eller nei. Da kommer følelser mer inn i bildet, noe som kan være vanskelig. Men vi fikk mye støtte fra familie og venner i Japan om; å reise for en kort tid er det riktige. Det som vi lever på er at Der vi er – er Gud!

Nå har vi vært i Norge en uke, kommet ut av døgnvillhet og har hatt fullt program sammen med familie og venner, skitur, Karen på ettårssjekk, intervjuer og truffet vår ledelse. Det gir oss mange flotte opplevelser som vi kan ta imot som velsignelse. Vi håper å komme snart tilbake til Japan. Vi opplever å bli trukket dit ekstra sterkt nå. Be gjerne for våre relasjoner, menighet og også gjerne oss.

To dager etter at vi kom tilbake fra Sendai skulle vi ha koke klasse!  Jeg  (Ingebjørg) visste ikke riktig ikke hva jeg skulle gjøre.
, men så fant vi ut at Nao, sønnen, kunne undervise oss i Koreansk mat!  Nao pleiede å jobbe i en Koreansk restaurant i Sendai, så han var villig
til å undervise alle damene!  Det er vel ikke dårlig gjort av en 20-åring!  Nao viste oss alle hvordan vi skulle forberede  Jabchae, og det gjorde han med glans.
Etterpå gikk vi inn i Joyful space, og nøyt den gode maten!  Det føltes godt å gjøre noe normalt, og også dele Guds ord med de som kom.

Sist lørdag fikk vi endelig kontakt med en dame i Natori.  Hun ble
døpt av Nathan for noen år siden, og hun og sønnene kome trofast til
kirken vår.  Endelig fikk vi kontakt!  Huset hennes sto, selv om
naboens raste, men hun hadde ikke mer mat i huset!  Vi bad sammen, og
i det stille bad jeg at Gud ville sende ravner med mat til
henne……..Så kom jeg på at det kanskje gikk an å sende henne en
pakke, så jeg ringte henne opp igjen, og da sa hun at hun hadde fått
not mat like ette at vi hadde ringt med hverandre!  »Gud hørte vår
bønn!»  sa hun.  Etterpå gikk vi til butikken og kjøpte opp en del
vakumpakket mat og boksemat, og så fikk vi sendt det av gårde til den
nærmeste bussterminalen, hvor de kunne hente den uten å bruke opp all
bensinen i bilen. Dette håper vi vi kan gjøre igjen for henne og for
mange andre vi kommer i kontakt med.

Som dere alle nå er klar over har vi hatt en utrolig stor naturkatastrofe her i Japan. Det er akkurat som om landet nå er delt i to—-Nordøst Japan, hvor dette store jordskjelvet hendte, og Vest-Japan, hvor vi bor. I ca. femten år bodde vi i Sendai by, så vi har mange venner der, så naturligvis ble vi veldig bekymret for hvordan de hadde det. Noen av dem bodde også nede på sletten, ved kysten, hvor de store Tsunamiene rammet. Men det var spesiellt en familie vi var bekymret for, en alenemor og hennes to barn, for hun har ikke annen familie å ty til, så vi har på en måte vært som familie for dem. Vel, det store jordskjelvet skjedde på fredag, den18. mars, og nesten med en gang fikk vi kontakt med Rachel (moren). Bare det var et mirakel, for det er så mange vi enda ikke har fått kontakt med. Vi forstod straks at her gjaldt det å handle raskt, så søndag ettermiddag handlet vi inn en del ting, pakket bilen, og tidlig mandag morgen satte vi ut på en 14 timer lang kjøretur, langs Japanhavet, til Sendai. Den siste bilen «inn» i landet måtte vi sørge for å ha nok bensin for turen inn og ut. Så i Niigata fikk vi tak i en ekstra bensintank, og kjørte videre. Endelig kom vi oss in i Sendai og fant Rachel hvor vi hadde avtalt. Hun og barna var kjempeletta for å møte oss, og tårene begynte å renne, Etterpå dro vi bort på skolen hvor hundrevis hadde tatt tilfukt i gymsalen. Vi fikk dele ut litt, bla.a vann og babybleier, og så satte vi oss i bilen igjen og kjørte en time over fjellet til venner i Yamagata by, som ventet på oss. Der fikk Rachel og barna et varmt bad, og en god, varm, trygg seng. Første gang på flere dager sov de godt!

Neste morgen satte vi nesa sørover, for det var meldt snø, og vi ville helst komme oss ut til kysten og komme oss hjem så fort som mulig.

Turen hjem gikk greit, og vi er alle lettet over å være tilbake. Nå begynner et nytt liv for oss alle, for nå må vi prøve å leve i harmoni med hverandre, i en liten leilighet hvor vi bokstavelig talt tråkker hverandre på tærne! Så vi vil sette stor pris på forbønn for de neste ukene framover.