Flere får litt lyst til å dra til et misjonsland og det gjorde min søster også for over 10 år siden. Hun var der som ettåring, men ble forelsket i landet og forelsket i en misjonær. Sammen dro de til Japan etter at de giftet seg.
Ettåring er en god start på en misjonærtilværelse. Da får en virkelig kjenne på kroppen det å være en misjonær. kribler det i magen? Da bør du vurdere dette!
Her er en artikkel om en som dro til Japan som ettåring for Frikirken:
- Mange spør meg om hvorfor jeg vil reise ut i misjonstjeneste til Japan, der arbeidet bærer så lite frukt. Jeg vil til et område med få kristne, - jeg blir motivert av å jobbe der det er hard mark, det er ekstra inspirerende!
Andreas Alvestad fra Nesna i Nordland, der han er medlem i stedets Frikirke, framstår som en sindig, ung mann med ambisjoner om å tjene i Guds rike. Han forklarer at han er en tålmodig type som ikke trenger så mange resultater. Han har tenkt på misjon i mange år, og fikk i sommer stillingen som ettåring i Japan for Frikirken. Tjenestestedet blir todelt; miljøarbeid ved Den Norske Skolen og ungdomsarbeid i Tezukayama menighet i Kinki-kirken, Frikirkens samarbeidskirke. Hovedvekten av arbeidet blir i menigheten.
Interessen vakt i UIO
-Hvordan ble du interessert i misjon?
-Jeg har foreldre som har vært med i Ungdom i Oppdrag. I 2000 var vi på Hawai og i India da de gikk på Disippeltreningsskole. I tillegg var jeg og mine to mindre søsken med dem på teamturer, noen for kortere, andre for lenger tid.
-Hva er det viktigste du fikk med deg fra den tiden, syntes du?
-I UiO er de opptatt av å lytte til Guds stemme, og legger vekt på bønn for små og store ting, sier Andreas.
Misjonsinteressen var vekket, og det førte ham til to års studier ved Normisjons Gå-Ut-Senter på Hurdal, - det første året på Bibelskolen eller STK, Studium i Tverrkulturell Kommunikasjon, det andre på SMK, som står for Studium i Misjon og Kommunikasjon.
-Jeg har fått grundig undervisning, og praksis. Andre året var vi i Mali i et halvt års tjeneste, hos Normisjon.
-Kjenner du det som du har et kall til å dra?
-Ja, det gjør jeg. Jeg har et stille, rolig kall.. Av og til kjennes det som en svak dytt i ryggen, andre ganger blir jeg dratt i hånda. Også er det spennende å leve i andre kulturer, - det var vel kanskje slik det begynte, grunner han litt. –Jeg har ønske om langtidstjeneste som misjonær, men er ikke låst til hvor det blir.
- Kunne tenke meg en bambushytte
-Du har prøvd deg i et fattig land som Mali, men velger nå Japan?
-Jeg kunne heller ha tenkt meg å bo i en bambushytte som misjonær, svarer han spontant.
-Materialistisk sett er det ikke noe offer å dra til Japan, men jeg reiser jo fra familien og kjæresten. Jeg vil reise dit det er få kristne, uavhengig av om de har mye penger eller ei. Japan er veldig materialistisk. Jeg har sett at penger kan bli folks gud…
Egentlig var Andreas klar for videre studier eller militæret, da han fikk se annonsen i avisa.
-Jeg syntes arbeidsoppgavene hørtes spennende ut. Så skjedde det ting som jeg opplevde som små drypp. Jeg var for eksempel ikke lenge etter på besøk hos familien Bringaker i Tønsberg, som fortalte om sin datter som hadde vært ettåring for Frikirken i Japan.
Etter flere slike ”drypp” bestemte han seg for i alle fall å søke. -Så jeg ikke skulle miste muligheten. Jeg kjenner jo også Manabu Kurisaki fra tiden på GUS, som er prestesønn og nå går på Kinki-kirkens teologiske seminar.
-Din forgjenger Henrik Guii-Larsen brukte sine musikkgaver i arbeidet, hva skal du?
-Jeg skal undervise i engelsk, og det har jeg hatt lyst til og hatt i tanke at jeg kan gjøre som teltmaker. Jeg er glad i språk.
Han gleder seg til å bli kjent med kulturen, smake på maten og lære litt av språket. –Og så gleder jeg meg til å få bety noe for noen.
–Har du forventninger om å få dele evangeliet?
-Ja, det også…
-Har du fått noen gode råd av Henrik?
-Ja, han sa: ”Nyt det!”
hentet fra http://frikirken.no/Aktuelt/vis.php?f_c_id=543
[s1]