Jesus to Japan

To dager etter at vi kom tilbake fra Sendai skulle vi ha koke klasse!  Jeg  (Ingebjørg) visste ikke riktig ikke hva jeg skulle gjøre.
, men så fant vi ut at Nao, sønnen, kunne undervise oss i Koreansk mat!  Nao pleiede å jobbe i en Koreansk restaurant i Sendai, så han var villig
til å undervise alle damene!  Det er vel ikke dårlig gjort av en 20-åring!  Nao viste oss alle hvordan vi skulle forberede  Jabchae, og det gjorde han med glans.
Etterpå gikk vi inn i Joyful space, og nøyt den gode maten!  Det føltes godt å gjøre noe normalt, og også dele Guds ord med de som kom.

Sist lørdag fikk vi endelig kontakt med en dame i Natori.  Hun ble
døpt av Nathan for noen år siden, og hun og sønnene kome trofast til
kirken vår.  Endelig fikk vi kontakt!  Huset hennes sto, selv om
naboens raste, men hun hadde ikke mer mat i huset!  Vi bad sammen, og
i det stille bad jeg at Gud ville sende ravner med mat til
henne……..Så kom jeg på at det kanskje gikk an å sende henne en
pakke, så jeg ringte henne opp igjen, og da sa hun at hun hadde fått
not mat like ette at vi hadde ringt med hverandre!  »Gud hørte vår
bønn!»  sa hun.  Etterpå gikk vi til butikken og kjøpte opp en del
vakumpakket mat og boksemat, og så fikk vi sendt det av gårde til den
nærmeste bussterminalen, hvor de kunne hente den uten å bruke opp all
bensinen i bilen. Dette håper vi vi kan gjøre igjen for henne og for
mange andre vi kommer i kontakt med.

Som dere alle nå er klar over har vi hatt en utrolig stor naturkatastrofe her i Japan. Det er akkurat som om landet nå er delt i to—-Nordøst Japan, hvor dette store jordskjelvet hendte, og Vest-Japan, hvor vi bor. I ca. femten år bodde vi i Sendai by, så vi har mange venner der, så naturligvis ble vi veldig bekymret for hvordan de hadde det. Noen av dem bodde også nede på sletten, ved kysten, hvor de store Tsunamiene rammet. Men det var spesiellt en familie vi var bekymret for, en alenemor og hennes to barn, for hun har ikke annen familie å ty til, så vi har på en måte vært som familie for dem. Vel, det store jordskjelvet skjedde på fredag, den18. mars, og nesten med en gang fikk vi kontakt med Rachel (moren). Bare det var et mirakel, for det er så mange vi enda ikke har fått kontakt med. Vi forstod straks at her gjaldt det å handle raskt, så søndag ettermiddag handlet vi inn en del ting, pakket bilen, og tidlig mandag morgen satte vi ut på en 14 timer lang kjøretur, langs Japanhavet, til Sendai. Den siste bilen «inn» i landet måtte vi sørge for å ha nok bensin for turen inn og ut. Så i Niigata fikk vi tak i en ekstra bensintank, og kjørte videre. Endelig kom vi oss in i Sendai og fant Rachel hvor vi hadde avtalt. Hun og barna var kjempeletta for å møte oss, og tårene begynte å renne, Etterpå dro vi bort på skolen hvor hundrevis hadde tatt tilfukt i gymsalen. Vi fikk dele ut litt, bla.a vann og babybleier, og så satte vi oss i bilen igjen og kjørte en time over fjellet til venner i Yamagata by, som ventet på oss. Der fikk Rachel og barna et varmt bad, og en god, varm, trygg seng. Første gang på flere dager sov de godt!

Neste morgen satte vi nesa sørover, for det var meldt snø, og vi ville helst komme oss ut til kysten og komme oss hjem så fort som mulig.

Turen hjem gikk greit, og vi er alle lettet over å være tilbake. Nå begynner et nytt liv for oss alle, for nå må vi prøve å leve i harmoni med hverandre, i en liten leilighet hvor vi bokstavelig talt tråkker hverandre på tærne! Så vi vil sette stor pris på forbønn for de neste ukene framover.

Ettåringene som jobber i Kinki, utsent fra NMS, Silje Amland og Geir Larsen er med i et prosjekt som heter «Ung i Japan». Silje hjelper oss i Kawage med barnearbeidet vi har her og også i Takarazuka hvor Mikaelsen er. Se en flott video presentasjon av de de får være med på i de ulike menighetene her. Les gjerne også mer om prosjektet ettåringene er en del av på NMS sine sider

I begynnelsen av september hadde vi en 3 dagers budget hyttetur/leir med ungdom fra Kawage og Takarazuka. Vi dro til Nojiri i Nagano. Flere kjenner til dette stedet, da dette har vært feriestedet for mange misjonærer opp gjennom årene. Siden 1920 har har flere hundre misjonærer og utlendinger feriert i sine rimelige og enkle hytter, ved innsjøen Nojiri som ligger i høyfjellsområdet ved Nagano. [kart] Her er temperaturen betydlig kjøligere (25-30 grader) enn lavlandet som kan komme opp mot 40 grader om sommeren. Hytteeierene har organisert seg og driver dugnadsaktiviteter som er til alles beste. Her er det golfbane, tennisbaner, fint badested, det arrangeres svømmekurs og det er seilbåtkonkurranser. Vår hyttetur var etter sesongen, så vi aktiviserte oss selv.

Vi fylte opp en bil fra Kawage og en bil fra Takarazuka, tilsammen ble vi 15 fra fra hele land; Japan, Burma, Kina, USA, Polen og Norge. Alle med svært forskjellig bakgrunn. Noen som har vært kristne hele livet, andre noen få år, og noen som sannsynligvis snart blir døpt, mens noen som vi ikke helt vet hvor står.

Dagene fylte vi med blant annet bading både i innsjøen og i varme kilder, sportslige aktiviteter som frisbee, tennis og golf, og på kveldene spilte vi spill. På morgenen hadde vi andakt og på kvelden hadde vi bibeltimer. Et amerikansk ungt ektepar hadde ansvaret for andaktene og de var veldig flinke til å få oss til å sette ord på våre de gavene Gud har gitt oss og bli tryggere på vår tro.

Vi prøvde å få med oss to fra hvert land fra hver menighet slik at de også kunne kommunisere på sitt eget språk, noe som virket bra. Jeg tror vi alle ble styrket i troen og fikk mange opplevelser som vi vil huske lenge. Denne turen gav mange ulike utfordringer for alle, både med bading for første gang, lang biltur, bo i hytter, andakter som talte inn i våres liv, å be høyt for hverandre.

Den 9. mai kunne vi feire bryllup her i Takarazuka.  Det er 20 år siden sist gang, så dette ble en stor begivenhet for alle oss her i menigheten.  Damene  satte i gang og lagde sushi, og ungdomsforeningen hjalp til med å pynte opp, både i kirkesalen og over i Joyful Space.

Dagen rant, med nydelig vær, og da familiene til brudeparet ankom var de rørt over at alt var forberedt så fint.  De hadde vel aldri opplevd et «hjemmelaget« bryllup før.  Nå ber vi om at det nye paret kan bli velsignet på  den nye veien de har valgt å gå sammen, og at de kan være til stor velsignelse for begge familier.

Hvert år, på den 29. april, har kvinneforeningene i Kinkikirken et felles opplegg.

I år var det foreningene i Hyogo fylke som hadde ansvar for å legge tilrette for dette.I lang tid har vi forberedt dette stevnet. I år valgte vi å legge møtet til den nyoppussede kirken i Takarazuka. Og siden vi også har fått tilbygget-som vi har kallt Joyful Space-syntes vi alt lå tilrette for at vi kunne ha dette stevnet. Vi hadde bedt en gospel sanger fra Osaka til å ha en konsert om formiddagen. Det ble full klaff! Hun sang mange fine sanger, og innimellom delte hun sitt vitnesbyrd, om mye vanskeligheter og motgang i sin familie, men hvordan Gud gang på gang hadde hjulpet henne. Det hun lot oss få sitte igjen med var: «Ikke sløs tid på å bekymre deg! Bruk heller den tiden til å be!« Mange av kvinnene som satt der var synlig rørt, og helt sikkert oppmuntret!

Vi var heldig med været, så i lunsjpausen var det en del som benyttet seg av å sitte ute i hagen og nyte den fine dagen. Ellers serverte vi kaker og te til alle de frammøtte. I Joyful Space hadde vi og en basar, hvor det ble solgt småkaker, hjemmelaget marmelade og miso (bønnepostei til misosuppe), og mange andre fine gjenstander. Inntektene av denne basaren gikk til misjonsprosjekter som vi støtter.

Ja, dette ble en dag hvor vi fikk fullt ut brukt de nye lokalene som Gud har gitt oss her i Takarazuka. Vi er så takknemlige, og håper og ber om at vi må få mange flere slike muligheter framover.

160 fornøyde damer dro hvert til sitt den ettermiddagen.

Praise the Lord!  This dear lady, Fujita Masuko san was baptized Sat. Feb 27th at the old folks home
near here (Takarazuka).  Ingebjørg put the baptism water in this silver chalice.  Then the 5 of us had communion together.
She is 90 years old.  On Feb. we baptized a 97 year old lady called Yoshiko Ehi at the hospital. The Lord is
bringing a rich harvest of souls this year. Now some young people are making decisions for Christ.
We are excited to see that God works both in the hearts of young and old.

Pris Herren! Fujita Masuko san ble døpt lørdag 27 februar på et eldresenter
i nærheten (Takarazuka). Ingebjørg helte i dåpsvannet i dette sølvbegeret. Så hadde 5 av de som møtte opp nattverd sammen.
Hun er 90 år gammel. Tidligere i februar døpte vi ei 97 år gammel dame som heter Yoshiko Ehi på sykehuset. Det ser ut som at Herren vil høste inn mange sjeler i år. Nå i disse dager tenker noen unge om de skal ta imot Jesus.
Vi er glade for å se at Gud virker både i hjertene til unge og gamle.

Noe nytt av året er at vi har startet med et matlagningkurs for
menn! Vi fant ut at så mange var helt hjelpeløse på kjøkkenet, og så
luftet vi ideen om et kokekurs, og det var bidt i blinken! Vi skal
prøve å gjøre dette en gang om måneden, på en lørdags kveld. Da er
det best sjanse for å få samla alle disse travle mennene. Første
kvelden brukte vi wok`en . Vi kutta opp en masse grønnsaker, hadde i
litt tynskåret svinekjøtt, og det ble en enkel og smakfull rett på
kort til. Vi lagde også en enkel grånnsaksuppe, og så tilberedte vi
tofu med noen grønne oppkårne urteblader, og oppå det hadde vi litt
salt og sesamolje. Sammen med kokt ris, ble dette skikkelig godt!
Etterpå satt mannfolka og hadde «mannfolkprat«–med litt åndelig føde attåt.
Nå ber vi om at disse mennene også lære å ta til seg åndelig føde, og
bli født på ny! hadde ikke det vært flott?

Og så to dager etterpå hadde vi kokekurs med kvinnene i menigheten.
Denne gangen kastet vi oss ut på gresskarsuppe og grove hveteboller.
Det ble skikkelig godt! Denne kokeklassen har også et annet formål,
nemlig å servere de som kommer til den måndelige helsesjekken vi har i
Kirken. en gang om måneden får vi besøk av to sykepleiere som
frivillig tilbyr sine tjenester, med en enkel helsesjekk for de som er
interresert. Mange eldre liker denne ordningen, for det er sosialt
(de kan komme sammen med vennene sine, og få et godt måltid), og så er
det mer avslappende, for sykepleierene tar seg god tid med hver
enkelt. Selvfølgelig ber vi om at noen at disse eldre i nabolaget
vårt kan bli kjent med Jesus gjennom denne virksomheten. Mange av dem
er veldig ensomme, og vi har funnet ut at mange tenker mye på
døden—-Jesus kan gi dem nytt håp, og evig liv!

Tenk, nå er hele byggeprosjektet over, og vi har virkelig begynt å kunne benytte oss av nybygget. Selv om det ligger rett ved togskinnene, er det så godt isolert at vi ikke blir brydd av togene som suser forbi hvert 5. minutt. Torsdag, den 14. januar kom endelig stolene vi hadde bestillt fra USA. dette har vi vært veldig spente på. Den store 4-tonns lastebilen kunne ikke komme rundt hjørnene ned til veien vår, så da måtte vi bære stolene (som var stablet 5 i høyden) ned de siste 60 metrene ned til kirken. Det ble nok litt for tungt for de små japanske damene våre, så det endte med at Nathan og jeg tok det taket, så bar de andre stolene (en for en) inn i kirkesalen. Der ble de plassert i rader, og vips! Så fikk hele salen et helt nytt preg! Jeg tror vi alle kommer til å like det nye interiøret, selv om det kommer til å ta litt tid å bli vant med. Noen av de «mindre« i flokken kommer nok til å dingle litt med beina, men vi kommer alle til å sitte godt. De 55 år gamle benkene var en pine å sitte på, for de var beregnet på en befolkning som på den tid ikke var stort høyere enn 1,50 m. Så, nå står vi i startgropa til ett nytt år, og er veldig spente på hva Gud vil gjøre gjennom oss dette året.