Jesus to Japan

I slutten av forrige uke tok Nathan og vi med oss noen fra Kawage og Takarazuka kirke med på konferanse. Konferansen heter CPI, Church Planting Institute, som arrangeres annen hvert år og samler 4-500 misjonærer, pastorer og andre kristne. I år var det 320 voksne og over 100 barn. Et team fra USA samt noen fra Japan tok ansvar for alle barna, noe som gjorde at Ruth og jeg (Knut Ola) kunne virkelig bli fylt opp av mange inspirerende taler og seminarer. I år var temaet Together, sammen. Mye handlet om tsunamien og jordskjelvet og hva nå? Uken før var Ruth, Karen og jeg i Kesennuma som ble drastisk rasert av tsunamien i mars. Vi skal skrive mer om den turen i en senere artikkel.

Seminarene på CPI var oppbyggelig på mange måter, alt fra bønn, de mest suksessfulle kirkeplantingsmetodene, lovsang, osv. I tillegg var det et stort team som tok samtaler med folk for sjelesorg og veiledning. Vi er takknemlige for å bli fylt opp på ny og biltt kjent med mange nye.

Tirsdag denne uken deltok Nathan Mikaelsen og jeg, Knut Ola Topland, Walk With Jesus (WWJ)  . WWJ er et initiativ fra om å gå gamle historiske japanske veier for å gå ut med evangeliet og gå sammen som kristne fra ulike kirkesamfunn.

WWJ startet for to år siden, da det var 150 år siden protestantiske misjonærer kom til Japan, og som sannsynligvis brukte de samme veiene for å komme seg frem fra maktpolene Kyoto til Tokyo. Turen for to år siden gikk langs kysten (Tååkaidåå), mens i år gikk WWJ på fjellveiene (Nakasendåå), begge på rundt 5o mil hver. Mens vi går, besøker vi kirker som ligger langs veien og møter dems medarbeidere, synger og ber sammen. Etter besøket deler vi ut traktater dersom kirken har dette. En flott måte å møte kristne på å vise at vi arbeider mot samme mål! Turen for to år siden langs kysten besøkte man rundt fire kirker om dagen, blant annet Kawage kirke. Turen som i år gikk over fjellet var det bare rundt 4 kirker i området langs ruten i uken… Det sier litt om hvor evangeliet er blitt sådd og hvor det spirer raskere. I fjellene ligger mange små byer og bygder, hvor det er vanskelig å komme frem med evangeliet på grunn av blant annet tette familiebånd og strengere religiøse tradisjoner. i disse områdene ble det delt ut evangeliserende traktater, som kanskje blir den eneste kontakten de får med vårt glade og livsviktige budskap gjennom hele livet.

Noen har gått hele veien, mens andre som oss henger seg på en etappe. Vi gikk rundt 20 km i går, og da må en bare ta av seg hatten for dem som har gått hele veien på. Den eldste som har gått hele er 86 år gammel! I går var vi i alle aldre, fra barneskole og opp til 86 år.

Matt. 9.35-38

Jesus vandret nå omkring i alle byene og landsbyene. Han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage. Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter. Da sa han til disiplene sine: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.»

Jeg opplevde det ganske sterkt å gå denne turen. Ikke bare å gå langt på asfalt, men å tenke at få av dem vi møtte aldri hadde hørt evangeliet. Samme vei har også mange kristne gått i flere århundre under en tid da Japan var lukket for utlendinger og var en kristen var dommen døden. Siste del av denne ferden gikk over en elv der dødsdømte forbrytere ble henrettet. Her ble også kristne henrettet og det er en enkel minnesten som markerer dette. Japanske kristne har gått gjennom mye, og går gjennom mye. Nå er det religionsfrihet, men psykisk sett er det ikke dette. Familiebåndene er sterke og selv om mange ikke er religiøse er hele samfunnet knyttet til Buddhismen og Shintoismen i alle livsfaser. Derfor er bønn viktig, og samhold mellom de få kristne som er fortsatt under 1 prosent av befolkningen.

Jeg gleder meg allerede til neste gang det blir arrangert en slik gåtur!

22 ungdom og voksne dro opp til Mikaelsen sin hytte på Nojiri i Nagano. Etter gudstjenesten satte vi oss i tre biler og kjørte på highway i 5 timer. Selv med en kraftig tyfon med mye regn var over oss, kom vi velberget opp til høyfjellet med kaldere temperatur, godt badevann og fin utsikt. Hytta ligger i et hyttefelt som ble dannet på 1920 tallet, beregnet for utlendinger som stort sett var misjonærer. Standarden er deretter, med utedo. Så for oss var det en god norsk gammel hyttetur. Alle som ble med var hadde nok ikke opplevd noe lignende. Men humøret var på topp og vi hadde noen flotte intense dager. Vi var en bil fra Takarazuka og to fra Kawage, og tre tok tog for å kunne bli med. Fra starten av ble det opprettet en stiftelse som alle hytteeiere er pliktige medlemmer av. Det gjør at det er mye fellesarbeid og aktiviteter. Tennisbane, golfbane, basketball, badested og brygger følger med. Det gjorde at det ikke var vanskelig å sette i gang aktiviteter. Ungdommene var opp tidlig, og selv med lite nattesøvn var sportsaktivitetene i gang før frokost. Deretter fulgte bibeltimer som Nathan Mikaelsen hadde forberedt, fra Apostlenes gjerninger. Vi fikk også en tur opp i varme kilder oppi fjellene, noe som alle likte godt. Siste dag fikk vi også tid til padling i båter og kanoer, og to fikk også et ufrivillig bad. Vi var en internasjonal gruppe med folk fra Japan, Norge, USA, Korea, Kina (fra to folkegrupper), Myanmar (fra to folkegrupper) og Uganda. Formiddagene og kveldene hadde vi andakt og sang, og vi delte oss opp i grupper der vi fikk bedt for hverandre. Flere ikke troende var med og vi kunne se at de ble berørt. Tirsdag dro to biler tilbake, mens siste bil var til onsdag og vasket ned hyttene (vi leide nabohytten for å få plass til alle). Vi er svært takknemlige for gavene vi fikk for å kunne gjøre denne turen. De som var med har lite midler, og de fleste måtte ta fri fra jobben, for å kunne bli med. Det er mye å takke for, men også å be for. Vær derfor med i forbønn for alle ungdommene som var med. At det som ble sett og hørt ikke skal bli glemt.

I dag kjører vi 3 biler fra Takarazuka og Kawage opp til hyttefeltet på Nojiri i Nagano. Vi blir 22 tilsammen. I fjor gjorde vi det samme og det var en stor suksess. Flere av dem som deltar kjenner ikke Jesus. Be spesielt om at de vil få et møte med Han. Vi kommer til å bo i to hytter. Den ene er bygd av Per Kivle som Nathan og Ingebjørg overtok for flere år siden. Så leier vi nabohytta for å få plass til alle. Vi kommer til å ha bibelundervisning fra Apostlenes gjerninger. Begrepet Nojiri er et hytteområde ved innsjøen Nojiri. Lufttemperaturen er 5-10 grader lavere enn der vi bor, noe som gjorde at de første misjonærene fra vesten valgte å legge den varme sommeren  opp til fjellområdet rundt Nojiri. Hyttene er av enkel standard med tynne vegger, mange innsekter og utedo, men det har fra starten av vært strøm. I de siste årene er dusj og varmtvann lagt inn og da er det rene luksusen!

Det er over hundre hytter av samme standard. De første ble bygd på 20-tallet, og det bygges fremdeles. Det ble fra starten av opprettet en stiftelse slik at området rundt hyttene kan være tipp topp. De har laget golf bane, tennisbane, aktivitetsbygg der de kan ha møter, badested med stupebrett og brygge for alle som har små seilbåter.

Under er noen bilder fra i fjorårets camp.

Fra 24 juli til 6 juni var en gruppe på 4 personer fra Sarpsborg Frikirke i Japan for å besøke vårt misjonsarbeide i Takarazuka og Kawage. Det var veldig flott å ha dem her, og de fikk innblikk i deler av arbeidet vi gjør her. De var også en godt verktøy for å nå nye oginvitere til våre samlinger. De var på universitet og i nabolag. Det beste inntrykket av hvordan de opplevde det, finner du på deres egen blogg http://misjonsarpsborgfrikirke.blogg.no/

Sist søndag, midt i fastetiden, hadde alle menighetene i Kinki-kirkenen sørge-og forbønnsgudstjeneste for alle de som lider og har mistetsine kjære under jordskjelvet og tsunamien nord i landet.  Mange avvåre menigheter opplevde jo det store skjelvet i Kobe, så de skjønnergodt hva folk nordpå går igjennom disse tider, baret det at deskjønner godt at denne gangen  er det så mye verre på grunn av destore ødeleggelsene etter tsunamien.  Kinki-kirken samler inn pengersom blir sendt gjennom flere hjelpe-organisasjoner, nå i første omgangfor mat og medisiner.  Noen har også reist nordover for å hjelpe.Disse må ta med seg all mat og vann (og sovepose) de trenger for dentiden de skal være der.

To dager etter at vi kom tilbake fra Sendai skulle vi ha koke klasse!  Jeg  (Ingebjørg) visste ikke riktig ikke hva jeg skulle gjøre.
, men så fant vi ut at Nao, sønnen, kunne undervise oss i Koreansk mat!  Nao pleiede å jobbe i en Koreansk restaurant i Sendai, så han var villig
til å undervise alle damene!  Det er vel ikke dårlig gjort av en 20-åring!  Nao viste oss alle hvordan vi skulle forberede  Jabchae, og det gjorde han med glans.
Etterpå gikk vi inn i Joyful space, og nøyt den gode maten!  Det føltes godt å gjøre noe normalt, og også dele Guds ord med de som kom.

Sist lørdag fikk vi endelig kontakt med en dame i Natori.  Hun ble
døpt av Nathan for noen år siden, og hun og sønnene kome trofast til
kirken vår.  Endelig fikk vi kontakt!  Huset hennes sto, selv om
naboens raste, men hun hadde ikke mer mat i huset!  Vi bad sammen, og
i det stille bad jeg at Gud ville sende ravner med mat til
henne……..Så kom jeg på at det kanskje gikk an å sende henne en
pakke, så jeg ringte henne opp igjen, og da sa hun at hun hadde fått
not mat like ette at vi hadde ringt med hverandre!  »Gud hørte vår
bønn!»  sa hun.  Etterpå gikk vi til butikken og kjøpte opp en del
vakumpakket mat og boksemat, og så fikk vi sendt det av gårde til den
nærmeste bussterminalen, hvor de kunne hente den uten å bruke opp all
bensinen i bilen. Dette håper vi vi kan gjøre igjen for henne og for
mange andre vi kommer i kontakt med.

Som dere alle nå er klar over har vi hatt en utrolig stor naturkatastrofe her i Japan. Det er akkurat som om landet nå er delt i to—-Nordøst Japan, hvor dette store jordskjelvet hendte, og Vest-Japan, hvor vi bor. I ca. femten år bodde vi i Sendai by, så vi har mange venner der, så naturligvis ble vi veldig bekymret for hvordan de hadde det. Noen av dem bodde også nede på sletten, ved kysten, hvor de store Tsunamiene rammet. Men det var spesiellt en familie vi var bekymret for, en alenemor og hennes to barn, for hun har ikke annen familie å ty til, så vi har på en måte vært som familie for dem. Vel, det store jordskjelvet skjedde på fredag, den18. mars, og nesten med en gang fikk vi kontakt med Rachel (moren). Bare det var et mirakel, for det er så mange vi enda ikke har fått kontakt med. Vi forstod straks at her gjaldt det å handle raskt, så søndag ettermiddag handlet vi inn en del ting, pakket bilen, og tidlig mandag morgen satte vi ut på en 14 timer lang kjøretur, langs Japanhavet, til Sendai. Den siste bilen «inn» i landet måtte vi sørge for å ha nok bensin for turen inn og ut. Så i Niigata fikk vi tak i en ekstra bensintank, og kjørte videre. Endelig kom vi oss in i Sendai og fant Rachel hvor vi hadde avtalt. Hun og barna var kjempeletta for å møte oss, og tårene begynte å renne, Etterpå dro vi bort på skolen hvor hundrevis hadde tatt tilfukt i gymsalen. Vi fikk dele ut litt, bla.a vann og babybleier, og så satte vi oss i bilen igjen og kjørte en time over fjellet til venner i Yamagata by, som ventet på oss. Der fikk Rachel og barna et varmt bad, og en god, varm, trygg seng. Første gang på flere dager sov de godt!

Neste morgen satte vi nesa sørover, for det var meldt snø, og vi ville helst komme oss ut til kysten og komme oss hjem så fort som mulig.

Turen hjem gikk greit, og vi er alle lettet over å være tilbake. Nå begynner et nytt liv for oss alle, for nå må vi prøve å leve i harmoni med hverandre, i en liten leilighet hvor vi bokstavelig talt tråkker hverandre på tærne! Så vi vil sette stor pris på forbønn for de neste ukene framover.

Ettåringene som jobber i Kinki, utsent fra NMS, Silje Amland og Geir Larsen er med i et prosjekt som heter «Ung i Japan». Silje hjelper oss i Kawage med barnearbeidet vi har her og også i Takarazuka hvor Mikaelsen er. Se en flott video presentasjon av de de får være med på i de ulike menighetene her. Les gjerne også mer om prosjektet ettåringene er en del av på NMS sine sider