Jesus to Japan

Du som tiden fly. Nå er vi allerede inn i september…. I dag har vi hatt et skikkelig høstvær. Så det minner litt om Norge. Det er ikke fordi det er blitt skikkelig høst her, men årsaken kommer fra en tyfon som er på vei like om hjørnet. Den sneier oss så vidt, så vi får smake litt av den; vind og regn. Det fine med det er at temperaturen synker slik at vi ikke trenger å svette gjennom natta.

Den siste uken har gått utrolig fort. Vi har hatt mange på besøk og mye arbeid at det har vært lite tid til å skrive i bloggen.  Ruth er kommet i gang med sine gjøremål og jeg har begynt på språkstudier igjen. Jeg har endret til privatlærer som bor ikke langt fra oss med 1 time 4 ganger i uka. Da blir det mye mindre reisetid for meg i forhold til den ekstremt stressende skolen jeg gikk på i vår + at vi får en felles fridag. Det er godt når en ellers er i tjeneste døgnet rundt. Be gjerne for språklæreren min. Hun og mannen har flyttet til området her nå for ikke så mange månedene siden og leter etter venner. Hun virker åpen for å komme til kirken også, så be om å finne den rette anledningen.

Broren til Ruth er på besøk hos oss. Han spilte under gudstjenesten med Izumi-san og etterpå jammet jeg og han. Andre folk sang og danset til Guds pris. Og noen nye som vi ble kjent med før sommeren kom også og barna fikk prøvd seg på trommene. Gøy.

Med han fisket vi også på en av moloene ved havet en kilometer fra huset. Vi fikk omtrent 10 fisk og fikk 10 av de andre mennene som var der. Fiskemåten er ganske lik makrell. Sleng ut og så hopper det på alt fra 1 til full bonus som er 6 fisk. Etterpå inviterte vi en fra menigheten og koste oss med fisken frityrstekt og rå. Namm.

Til lørdag skal jeg til Yokkaichi og treffe en kamerat som elsker å gå i fjellet. Vi skal spise lunsj og så er det et møte med fjell-klubben han er med i. Det skal bli gøy. Regner med å få mange nye venner her og bruke den japansken jeg har lært til nå.

Ja, nå er vi tilbake på plass i Kawage. Varmen holder litt lenger her enn i Norge og Nojiri. Vi teller 32 grader i skyggen og 75% luftfuktighet - døgnet rundt sånn omtrent. Selv om vi har air conditioning, bruker vi heller vifter.  Da blir vi ikke så lett forkjølet og jeg blir mer vant til varmen som heldigvis går nedover de neste dagene. Ruth elsker varmen og å svette masse.

Vi trenger forbønn for å komme i rette skinner dette året. Det er lett å suse gjennom et år og gjøre sine plikter. Men vi tror og ønsker Gud har større ting i vente denne høsten. Be at vi får et ekstra tykt lag av Guds fulle rustning som det står om i Efeserne 6 10-18. Vi trenger ikke rustning mot mennesker, men den usynlige åndelige kampen som kjennes så godt her i Japan. Be også om at Jesus skal vise seg for mennesker. Gjerne gjennom drømmer som han ofte gjør i andre land. Be også for at vi holder oss friske denne høsten, får nok overskudd og er flinke til å prioritere rett. Vi får et team fra Gå Ut Senteret samt at Ruth får mer ansvar i Kawage.

I morgen taler Ruth i to menigheter og vi for også besøk av en eldre mann som ennå ikke har tatt i mot Jesus ennå. Faren hans som er død kjente Per og Torveig Kivle godt. Og sønnen fikk truffet dem før sommeren. Be om at han skal oppleve noe helt spesielt fra Gud i morgen.

Det er blitt en stund siden jeg skrev. Vi har nemlig vært i Norge en tur. Hvert år henter Frikirken oss Frikirkemisjonærer fra alle misjonsfelt til misjonærkonferanse. Et fantastisk opplegg som jeg mener er verdt hver eneste misjonskrone. Vi blir her utrustet åndelig og lærer mye om andre misjonsfelt. Det som er bra er å se iveren og innsatsen fra hvert felt og får en sterk opplevelse av at vi alle er med på å utføre misjonsbefalingen og at det ikke bare dreier seg om Japan . Konferansen var på Fredtun og våre dager gled inn i Frikirkens sommerstevne Visjon, der vi ble et synlig element på mange arenaer. Misjonærene var her synlige, da det oftest kan være vanskelig å treffe misjonærer i ferskvare rundt om i menighetene. Sommer er stevetid og da kan det ikke være bedre at Frikirkens misjonærer profileres samlet.

Etter Visjon dro alle til hvert sitt og Ruth og jeg dro til sørlandet for å besøke familie og venner. Helt topp!

Men nå er vi i Japan. Flydd fra Kjevik, til Osaka med mellomlanding i Amsterdam. Det å være misjonær er ikke å bare utføre en tjeneste på et sted, men det er et liv. Det viktigste er å være tilstede og være oppmerksom. Ikke alltid å gjøre de store flotte ting i menneskelige øyne sammen med Gud, men de enkle medmenneskelige og dagligdagse ting. Som å hjelpe folk til riktig flyavgansplass (gate) og be for folk. Det fikk vi gjøre og er jo en flott tjeneste mens en venter på neste fly.

Nå er vi på Nojiri, et kjøligere sted enn byene i Japan. 35 grader med 80 % luftfuktighet er ikke småtteri for en blek nordmann. Nojiri ligger ganske nær Nagano og har vært et tilholdssted for alle verdens lands misjonærer om somrene. Vi storkoser oss her, treffer mange misjonærer selv om mange nå reiser til hjemlandet sitt da dette er blitt enklere. Det er veldig interessant å treffe folk, høre livshistorien dems og leve seg inn i hvordan Gud arbeider gjennom hver av dem.

Vi bor i primitive hytter som norske hytter på 70-tallet og nyter et liv med bading, seiling, sykling, fjellturer, tennis og golf. Helt topp og gir en fantastisk mulighet til å bygge opp kreftene for det kommende høstarbeidet. Hytta vi bor i ble bygget av Kivles, men har nå gjennomgått litt påbygging slik at utedoen er kommet inn i huset og vi har fått innlagt rennende vann.

En natt tok Ruth, jeg, Paul (broren til Ruth) og Tim (en kamerat) turen opp til Myoko, et fjell som er 8 meter lavere enn Galdhøgpiggen. Vi startet 00:30 og kom opp 15 minutter før soloppgang. Herlig, men vi kjente det godt i beina kan du si. Med 1300 meter stigning - kjenner en det i beina… Men for en utsikt. Vi fikk se soloppgangen fra soloppgangens rike og se kjente fjell som Mount Fuji og alepene. Fantastisk!

Tro det eller ei, men en stiftelse i USA gir ut gratis evangeliserende bøker på japansk. De kjøpte også opp reklameplass på de største TV-kanalene. Responsen fra TV kanalene gikk det ikke så bra med, og de oppfordret derfor menigheter til å bestille dem gratis. Ingrid Aske bestilte like godt 1000 bøker som menigheten har delt ut i nabolaget med adresse til vår kirke. Jeg har skrevet om dette før, men det er nå vi ser frukter av dette. Kult eller - men en søndag for noen uker siden kom plutselig ei dame sammen med veninnen hennes og fortalte at hun hadde fått boka i postkassen og skjønt at her var det noe viktig. Hun har fortalt at hun ikke forstår så mye av evangeliet, men er åpen. Etter denne søndagen har vi truffet henne på supermarkedet og i kafeen som hun driver.

Dette inspirerer. Ingrid kom med den ville ideen med å bestille 2000 til. Det bor mange i nabolaget skjønner du.

Vær derfor med på å be om at denne boka kan forandre liv. Be gjerne konkret om at den skal forandre familier - ikke bare kona i familien.

De siste ukene har Per og Torveig Kivle vært på besøk i Japan sammen med sønnen Anders med hans familien. For meg har det vært spesielt sterkt å se hvordan besteforeldrene til Ruth er når de er i Japan. De var misjonærer i Japan i 40 år og er det fremdeles, selv om de bor i Norge. De har det samme åpne sinnet som i Norge og når rett inn i hjertet på folk. Japansken sitter godt fortsatt og de har med stor glede talt på flere gudstjenester og på møter. Sist uke reiste vi med dem sørover til et område de var tidlig i tjenesten - og et sted der Per talte ofte. Daiyo/Shima. Det som var umulig å unngå å merke var den måten folk ønsket å takke for hva Kivles har gjort for dem eller for foreldrene dems. Et sted ga en kokk oss kinesisk lunsj retter til oss alle (13) i reisefølget. Jeg kom ut av tellingen på antall retter, men det var vel fort oppi 9-11 stykk. Selv om mat er mat, er gaver en viktig ting i japanernes hjerter. De ønsker å gi det beste de har. Kokken var ikke døpt, men foreldrene hans var kristne. Han var så takknemlig at Per hadde hjulpet faren hans gjennom en tung sykeperiode og han selv hadde merket at det Per kom med var ekte - i ord og gjerning.

Kivles har vært på arbeidsreise mer enn ferie - og selv om de var her for 6 år siden og trodde det var siste gang, er det ikke få som vil ta farvell på like ordentlig måte denne gangen også. Det er flott å ha slike forbilder som Torveig og Per. De har en enorm vilje til samtidig å hjelpe andre og formidle evangeliet. Liv og lære henger samme hos dem.

Det kan lett overføres som et spørsmål til eget liv: Henger ditt liv og lære sammen?