Jesus to Japan

Det er blitt en stund siden jeg skrev. Vi har nemlig vært i Norge en tur. Hvert år henter Frikirken oss Frikirkemisjonærer fra alle misjonsfelt til misjonærkonferanse. Et fantastisk opplegg som jeg mener er verdt hver eneste misjonskrone. Vi blir her utrustet åndelig og lærer mye om andre misjonsfelt. Det som er bra er å se iveren og innsatsen fra hvert felt og får en sterk opplevelse av at vi alle er med på å utføre misjonsbefalingen og at det ikke bare dreier seg om Japan . Konferansen var på Fredtun og våre dager gled inn i Frikirkens sommerstevne Visjon, der vi ble et synlig element på mange arenaer. Misjonærene var her synlige, da det oftest kan være vanskelig å treffe misjonærer i ferskvare rundt om i menighetene. Sommer er stevetid og da kan det ikke være bedre at Frikirkens misjonærer profileres samlet.

Etter Visjon dro alle til hvert sitt og Ruth og jeg dro til sørlandet for å besøke familie og venner. Helt topp!

Men nå er vi i Japan. Flydd fra Kjevik, til Osaka med mellomlanding i Amsterdam. Det å være misjonær er ikke å bare utføre en tjeneste på et sted, men det er et liv. Det viktigste er å være tilstede og være oppmerksom. Ikke alltid å gjøre de store flotte ting i menneskelige øyne sammen med Gud, men de enkle medmenneskelige og dagligdagse ting. Som å hjelpe folk til riktig flyavgansplass (gate) og be for folk. Det fikk vi gjøre og er jo en flott tjeneste mens en venter på neste fly.

Nå er vi på Nojiri, et kjøligere sted enn byene i Japan. 35 grader med 80 % luftfuktighet er ikke småtteri for en blek nordmann. Nojiri ligger ganske nær Nagano og har vært et tilholdssted for alle verdens lands misjonærer om somrene. Vi storkoser oss her, treffer mange misjonærer selv om mange nå reiser til hjemlandet sitt da dette er blitt enklere. Det er veldig interessant å treffe folk, høre livshistorien dems og leve seg inn i hvordan Gud arbeider gjennom hver av dem.

Vi bor i primitive hytter som norske hytter på 70-tallet og nyter et liv med bading, seiling, sykling, fjellturer, tennis og golf. Helt topp og gir en fantastisk mulighet til å bygge opp kreftene for det kommende høstarbeidet. Hytta vi bor i ble bygget av Kivles, men har nå gjennomgått litt påbygging slik at utedoen er kommet inn i huset og vi har fått innlagt rennende vann.

En natt tok Ruth, jeg, Paul (broren til Ruth) og Tim (en kamerat) turen opp til Myoko, et fjell som er 8 meter lavere enn Galdhøgpiggen. Vi startet 00:30 og kom opp 15 minutter før soloppgang. Herlig, men vi kjente det godt i beina kan du si. Med 1300 meter stigning - kjenner en det i beina… Men for en utsikt. Vi fikk se soloppgangen fra soloppgangens rike og se kjente fjell som Mount Fuji og alepene. Fantastisk!

De siste ukene har Per og Torveig Kivle vært på besøk i Japan sammen med sønnen Anders med hans familien. For meg har det vært spesielt sterkt å se hvordan besteforeldrene til Ruth er når de er i Japan. De var misjonærer i Japan i 40 år og er det fremdeles, selv om de bor i Norge. De har det samme åpne sinnet som i Norge og når rett inn i hjertet på folk. Japansken sitter godt fortsatt og de har med stor glede talt på flere gudstjenester og på møter. Sist uke reiste vi med dem sørover til et område de var tidlig i tjenesten - og et sted der Per talte ofte. Daiyo/Shima. Det som var umulig å unngå å merke var den måten folk ønsket å takke for hva Kivles har gjort for dem eller for foreldrene dems. Et sted ga en kokk oss kinesisk lunsj retter til oss alle (13) i reisefølget. Jeg kom ut av tellingen på antall retter, men det var vel fort oppi 9-11 stykk. Selv om mat er mat, er gaver en viktig ting i japanernes hjerter. De ønsker å gi det beste de har. Kokken var ikke døpt, men foreldrene hans var kristne. Han var så takknemlig at Per hadde hjulpet faren hans gjennom en tung sykeperiode og han selv hadde merket at det Per kom med var ekte - i ord og gjerning.

Kivles har vært på arbeidsreise mer enn ferie - og selv om de var her for 6 år siden og trodde det var siste gang, er det ikke få som vil ta farvell på like ordentlig måte denne gangen også. Det er flott å ha slike forbilder som Torveig og Per. De har en enorm vilje til samtidig å hjelpe andre og formidle evangeliet. Liv og lære henger samme hos dem.

Det kan lett overføres som et spørsmål til eget liv: Henger ditt liv og lære sammen?

Kyoto for første gang (Knut Ola)

Jeg er en av de få som har vært i Japan 4 ganger og ikke vært i Kyoto 京都. I Japan er Kyoto en viktig kulturby. Den har tidligere vært hovedstad og har noen av de flotteste templene i Japan. Det er kanskje dem som har gjort byen så kjent. Templer går ikke kristne til daglig , men her er det for historiens og kulturens skyld. Japan har mange flotte tempelbygg med flotte parkannlegg og hager.

Jeg dro ikke alene til Kyoto. Ruth, jeg og Yamamoto-san (som ble døpt forrige uke) dro med bil over fjellet og møtte Anders Kivle med familien + Paul og en kamerat på togstasjonen i Kyoto. Yamamoto-san kjenner Anders godt fra barndommen av, da Anders vokste opp i Japan.

I Kyoto bar turen til noen av de største attraksjonene. Kyoto er en stor by - og attraksjonene er selvsagt på kantene av byen. Vi tok mye buss kan en si Her er noen av bildene av det vi opplevde.

Kyoto med utsikt mo Osaka	Dette tempelet er en kopi av originalen, da den ble påtent av en munkstudent. Hele er dekket med ekte gull, og denne versjonen er belagt med 5 tykkere lag med gull enn originalen !	En gruppe mennesker som ber sammen med en shintoprest.
Kusiner og fetter!	En dukkedame som er en mann - Stakkars….	Munk som tigger penger for daglig brød

Kawage ligger bare et steinkast ved sjøen og vi har sett at flere står å fisker ute ved moloene. Vi måtte derfor prøve å fiske en gang. Manabu, som flere av dere kjenner og kona Saori besøkte hos oss for ikke så mange dagene siden. De bor nå i Kobe, men skal flytte om ganske kort tid til Suzuka, nabobyen vår. Manabu skal bli prest der etter at Sowa ble flyttet til en annen kirke. Manabu og Saori fisker i Kobe, og visste akkurat det som vi trengte for å få storfisken! Men det ble mer morro enn storfisk og resultatene ser du her:

Be gjerne for dem nå som de skal reise fra en storby til småbyen Suzuka og nå som de skal inn i ny tjeneste.

Torsdager er ikke som andre dager. Hver torsdag etter språkskolen blir jeg nemlig hentet på togstasjonen av en av dem som går i kirken. Han er en hyggelig mann på 63 år som vokste opp i en kristen familie, men har ikke før i det siste tatt imot Jesus og skal døpes neste måned! Det er bra! Hver torsdag etter dåpsundervisningen hans i Kawage kirke henter han meg altså på togstasjonen og vi kjører hjem til meg. Ruth er nemlig i Osaka hver torsdag. Han og jeg lager lunsj sammen, japansk lunsj. Han lager udon fra bunnen av og jeg lager miso-shiro fra bunnen av. Det er to populære japanske retter.

Første bilde er Miso-soup. De to neste er Udon

Udon blir som spagetti, men mye bedre selvsgt. Så spiser vi og snakker sammen. Han hjelper meg med japansken, for på skolen blir det fort mye skriving og lite snakking. Det er flott, og hver uke opplever jeg at jeg forstår han bedre og han forstår meg. Han kan lite engelsk, men vi tar noen engelske gloser underveis. Neste uke skal vi spise sushi sammen. Det blir godt!