Jesus to Japan

Fredag kveld hadde vi ungdomssamling hos oss. Vi har til nå kalt det studentsamling, men vi ønsker å nå litt bredere og endret navnet. Samlingene har vi hver uke, annenhver fredag og annenhver onsdag. Det gjør at flest studenter kan komme da de har ulik fri fra sine deltidsarbeid. Vi har god erfaring med å ha det på ulike dager. Det kom 16 ungdom/voksne og 3 barn. To nye kom. En fra Indre Mongolia og en fra Nankai kirke. Han fra Nankai kirke er pastorsønn og ville treffe ungdom fra Kawage som han ble kjent med på vårleiren tidligere i år. Det er godt å se at bånd knyttes mellom ungdom selv om avstanden er stor. Vi spiste Okonomiyaki, som en av ungdommene lagde. Karen la vi tidlig, og til vår glede sovnet hun bare noen minutter etter at Knut Ola la henne og Ruth holdt en kort andakt. Til nå har Karen brukt fra 3 til 1 time på å sovne. Siden det var nye tilstede, tok vi god tid til å bli kjent med hverandre. Etterpå delte vi oss inn i grupper der vi ba for hverandre. Den nye Indre Mongoleren har vært i Japan lenge. Han er kristen, men med mye tvil og mange spørsmål. Det er vanskelig å holde på troen i et land uten kristen kultur og få kristne venner som Japan. Vi fikk god samtale og han ville veldig gjerne komme neste gang.

Nå har det gått litt over 3 uker siden vi kom tilbake til Japan. Mye har skjedd denne tiden, men mest på hjemmefronten. Dagen etter vi kom tilbake fra en misjonærsamling her i Japan, dro Ruth på sin jevnlige svangerskapsundersøkelse. Alt vel med baby, men da gynekologundersøkelsen ble gjort, sa legen at du må ligge stille i to uker. Ruth var da i starten av 33 uke og en fødsel på dette tidspunktet var ikke ønskelig. Diagnose, Seppaku Souzan. Sier det deg noe? I Japan vet alle hva det er, men vi har få vestlige gode ord for det. Men det dreier seg om at fødsel kan komme raskt i gang ved stress eller mye bevegelse. Årsaken har nok vært mye reising, tidsforskjell og at Karen ikke har sover mye om natten og dagen. Ruth har nå derfor vært hjemme, mye liggende, i to uker. Hun føler at det går bra og er ved godt mot. Omsorgen har også vært stor, og mange har kommet med mat eller kommet på besøk. Ingebjørg, Ruth sin mor, var her noen dager for å hjelpe også. Godt for Knut Ola som gjorde alt husarbeide pluss ansvar for Karen. Idag har Ruth vært på kontroll, og hun må fortsatt ta det med ro, men det virker som at det går den rette veien. Alt står fortsatt vel til med babyen. Det gjør at Ruth føler hun kan være noe mer i bevegelse, og hun vil tale i Suzuka om en og en halv uke som planlagt. I morgen skal vi ha ungdoms/student samling hjemme hos oss. Vi har allerede sendt ut nærmere 30 invitasjoner til de som pleier å komme på studentsamlingene.

Karen i barnehage
Karen begynte også i barnehage noen dager etter at vi fikk beskjeden om Ruth. Så da tok Knut Ola Karen med seg til barnehagen som ligger bare noen meter unna kirken. Vi bestemte oss for å bare ta formiddagen i starten. Karen skrek mye de første dagene, men det stilner og i dag var hun i toppform. Det er godt for oss og Karen at hun har begynt i barnehage. Hun er gladere og lærer masse. Har allerede lært å tisse på potte etter 6 dager! I tillegg sier hun at hun er to år på japansk når vi spør henne på japansk. Selv har vi ikke klart å lære henne å si det på norsk, så disse barnehagelærerene er jammen flinke!  På tirsdag hadde de sportsdag, undoukai. Da er alle barna i bevegelse. Karen og hennes klasse var nok passe forvirret. Ikke bedre da vi stilte opp mannsterke med besteforeldre, Knut Ola, Ingrid og en fra kirken. Karen likte ikke at vi stod å så på og at hun ikke kunne være med oss. (se gjerne bilder under)

Japansk  er nok noe ulikt det norske systemet. Barnehagens kravliste til foreldrene og til seg selv er nesten verdt en egen artikkel.

Her er noen eksempler:

- hver dag tar vi med 3 hjemmesydde smekker, 3 kluter, 1 håndkle og 3 skift

- en dagbok på hva Karen har gjort, spist og avført på ca klokkeslett siden barnehagen dagen før

- kroppstemperatur før hun drar til barnehagen

- i barnehagen har vi allerede ordnet med bleier. Alt av tøy, sko, bleier og kluter skal merkes med navn

- når vi henter Karen får vi en pose med fulle bleier (heldigvis i en tett pose), en logg på hva som har skjedd og hva Karen har gjort.

- hver måned får vi oversikt over all mat Karen kommer til å få med kalorier, hvilken kategori maten er i, hva maten gjør med kroppen (som feks at tomater hjelper kroppen til å kjøle seg ned om sommeren)

to be continued…

Nå har vi Japan misjonærer misjonærkonferanse. Vi er sammen med Nms og skal være sammen fra tirsdag til torsdag. Dette er nok første gang vi er så få misjonærer sammen på konferanse for å bli fornyet. Frikirken er 5 og NMS er 6. Vi trenger flere misjonærer til Japan! Dette ber vi deg om å ta i dine jevnlige bønner. Om du kjenner noen eller selv tenker deg å reise som misjonær langtid eller korttid ta kontakt med oss eller misjonsavdelingen.

Vi er kommet tilbake til Japan. Med 6 timers flyforsinkelser landet vi i  Japan søndag kveld. Festen som var arrangert for Marianne Jacobsen og oss fikk vi ikke med, men noen var igjen da vi kom til kirken 2230. Dagen etterpå dro Marianne Jacobsen tilbake til Norge. Hun har hatt praksis i Japan litt over en måned, 2 uker i Takarazuka og 4 i Kawage.

Vi er ikke kommet helt inn i døgnrytmen, men det ordner seg nok etter en ukes tid får vi håpe.

Tirsdag 17. april ble Karen 2 år! Vi feiret med familien i Norge sist fredag, men på selve bursdagen inviterte vi studenter, menighet, venner og venner av venner til en stor feiring. Folk tok med mat og kake ble laget. Over 20 kom, så vi trengte ikke å fyre. Karen tar Japansken kjapt tror vi, da hun repeterer alt som alle sier.

Samme dag fikk vi også noen fine timer for å se og nyte kirsebærblomstringen. Den var over der vi bor, men en halvtime unna, opp i fjellene, er blomstrnigen for fullt. Vi har hatt flotte måneder i Norge med familie og menigheter. Men det er godt å komme tilbake til Japan, som er vårt hjem.

Her kan du lese Topland sitt Julebrev for 2011. Vi ønsker dere en riktig God Jul der Jesus får stå i sentrum!

Hver morgen går vi tur med datteren vår, Karen,i området der vi bor. Vi bor rett ved risåkre. Risåkrene er som et lappeteppe med veier mellom alle. Der er det fint å gå. Vi har en runde på 20 minutter der som går gjennom en bambusskog, så ut på risåkrene, så går vi under en jernbane og Karen gleder seg hver gang til å se på toget og vinke til det. Så går vi videre til et grønnsaksåkre der folk deler litt jord og lager alt mulig av grønnsaker. Deretter går vi gjennom et boligfelt der vi treffer mange barn. Når vi kommer der 730, møter vi barn i skoleuniformer som går sammen i grupper mot skolen.

Foreldre og andre frivillige står i veikryss med flagg for å lede dem over veiene. Ei dame som er blant de frivillige gleder seg hver gang Karen kommer. Vi treffer mange på veien og får mange samtaler. Ofte resulterer det i at vi får frukt eller grønnsaker fra åkrene eller hjemmelagde ting. I dag fikk vi mandariner langs veien som vi kaller mikan her i Japan.

Mer bilder og video under teksten

Tenk deg at du mistet alt, dvs huset ditt med alt du har inne av foto, pc, servise, smykker, generasjoner av minner, bilen, sykkelen, nøkler. Du mistet kanskje moren eller ektefellen din, flere av vennene og deler av familien. Ingenting er igjen bortsett fra grunnmuren. Nabobyggene med mange mennesker er også forsvunnet. Du har ingen jobb, ikke hus og fremtiden din må du lage på nytt selv.

Myndighetene har bygget opp for deg midlertidige hus som er ment du kan bo midlertidig. Nå kommer kulden, og nå som du fremdeles ikke har jobb og må betale leie for å bo selv i disse boligene ser du mørkt på fremtiden. Og så kommer alle minnene som du har prøvd å glemme.

Dette er en realitet for mange japanere. Du kan ikke fatte det før du ser det, lukter det, og kjenner på det.

Vi var der i 4 dager og prøvde å gjøre det vi kunne for dem vi traff. Gjennom organisasjonen crash fikk vi muligheten til å hjelpe lokale pastorer i deres lokale arbeid. Vi bar esker med varme tepper, klær og sko. Vi snakket med mennesker, selv om det er lite vi kan komme med. Karen lekte med barn. De lokale pastorene har fått lov til å gjøre dette etter avtale. En pastor gjør cafe slik at de som bor i midlertidige boligene skal få mulighet til å treffe hverandre og sette ord på følelser. Vi var med på flere av disse samlingene. Paul (Ruth sin bror) med kona Nina har flyttet opp dit. Nina er artist og fikk synge mange av sine sanger, sanger om håp og glede.

Evangelisering med ord er tingen, her er det snakk om å gi Jesu kjærlighet gjennom gjerninger. Anledninger kommer da automatisk, og flere ble bedt for.

Kontrastene er store. Vi tok ferje opp til Sendai, og her var livet normalt. Vi kom til et ferjeområde som er godt ryddet opp, men så ser vi mange bygninger med store skader, og ferjeterminalen har en strek 7.4 meter høyt oppe der det står at vannet gikk opp hit. Da blir det rart å gå inn og tenke at alt dette var under vann. Så dro vi opp til Senmaya der basen er. Morgen etter hadde vi et jordskjelv, så begynte arbeidsdagen med å dele ut klær, tepper og andre nødvendige ting. Alle hjelper til med å legge det ut på preseninger, og alle hjelper med å rydde alt pent tilbake av det som ble igjen.

Det som er rart å tenke på er at mange her kommer ikke til å få sitt eget hjem pga økonomien. I løpet av disse dagene, besøkte vi flere midlertidige boliger, Karen sjarmerte mange og vi fikk bare være for folkene der. Når en hører historiene som blir så nære, så er det vanskelig å si noe klokt tilbake. Flere av dem vi snakket med hadde mistet alt som kone og hus.

En av dagene tok crash oss med til stedene som var totalt ødelagt for å se og be. En kirke som ble bygd i 2008 var totalt knust, men korset hadde de funnet og satt opp på tomten. Der stod vi å ba. Kirken borte, men lånet forsvinner jo ikke. Deretter kjørte de oss til et område der vannet hadde gått langt over en kilometer innover landet. Etter 900 meter kjørte vi forbi en 60 meter stort skip som stod oppå mange hustomter og hadde knust en bil og delt den i to med mennesker i den. Ufattelig. Men det mest ufattelige er at mens jeg tok bilder, stod jeg og tråkket på eiendommer der folk hadde levd. Overalt der vi gikk var det rester av skåler, vegger, sement og trebiter. Og innimellom vokste det opp blomster og gress.

Japan ble forandret og vi ble forandret. Fremdeles trengs det masse kjærlighet til folket. Be om at Gud skal øse ut av sin kjærlighet!

Video laget av Nina http://nina-san.blogspot.com/

Linker om Kesennuma tsunami:

Bilder før og etter på VG.no

Google Bilder

Tirsdag denne uken deltok Nathan Mikaelsen og jeg, Knut Ola Topland, Walk With Jesus (WWJ)  . WWJ er et initiativ fra om å gå gamle historiske japanske veier for å gå ut med evangeliet og gå sammen som kristne fra ulike kirkesamfunn.

WWJ startet for to år siden, da det var 150 år siden protestantiske misjonærer kom til Japan, og som sannsynligvis brukte de samme veiene for å komme seg frem fra maktpolene Kyoto til Tokyo. Turen for to år siden gikk langs kysten (Tååkaidåå), mens i år gikk WWJ på fjellveiene (Nakasendåå), begge på rundt 5o mil hver. Mens vi går, besøker vi kirker som ligger langs veien og møter dems medarbeidere, synger og ber sammen. Etter besøket deler vi ut traktater dersom kirken har dette. En flott måte å møte kristne på å vise at vi arbeider mot samme mål! Turen for to år siden langs kysten besøkte man rundt fire kirker om dagen, blant annet Kawage kirke. Turen som i år gikk over fjellet var det bare rundt 4 kirker i området langs ruten i uken… Det sier litt om hvor evangeliet er blitt sådd og hvor det spirer raskere. I fjellene ligger mange små byer og bygder, hvor det er vanskelig å komme frem med evangeliet på grunn av blant annet tette familiebånd og strengere religiøse tradisjoner. i disse områdene ble det delt ut evangeliserende traktater, som kanskje blir den eneste kontakten de får med vårt glade og livsviktige budskap gjennom hele livet.

Noen har gått hele veien, mens andre som oss henger seg på en etappe. Vi gikk rundt 20 km i går, og da må en bare ta av seg hatten for dem som har gått hele veien på. Den eldste som har gått hele er 86 år gammel! I går var vi i alle aldre, fra barneskole og opp til 86 år.

Matt. 9.35-38

Jesus vandret nå omkring i alle byene og landsbyene. Han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage. Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter. Da sa han til disiplene sine: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.»

Jeg opplevde det ganske sterkt å gå denne turen. Ikke bare å gå langt på asfalt, men å tenke at få av dem vi møtte aldri hadde hørt evangeliet. Samme vei har også mange kristne gått i flere århundre under en tid da Japan var lukket for utlendinger og var en kristen var dommen døden. Siste del av denne ferden gikk over en elv der dødsdømte forbrytere ble henrettet. Her ble også kristne henrettet og det er en enkel minnesten som markerer dette. Japanske kristne har gått gjennom mye, og går gjennom mye. Nå er det religionsfrihet, men psykisk sett er det ikke dette. Familiebåndene er sterke og selv om mange ikke er religiøse er hele samfunnet knyttet til Buddhismen og Shintoismen i alle livsfaser. Derfor er bønn viktig, og samhold mellom de få kristne som er fortsatt under 1 prosent av befolkningen.

Jeg gleder meg allerede til neste gang det blir arrangert en slik gåtur!

Vi er kommet til Norge og blir her til atomreaktorene har fått en litt bedre diagnose enn til nå. Det er en rar situasjon for oss, siden vårt kall og glede er å bo og arbeide i Japan. Det å plutselig bli «evakuert» av et område vi føler er trygt uten stråling og langt fra jordskjelvet og tsunamiene er også vanskelig, ikke minst å se vår lille menighet stå igjen med dobbelt så mange arbeidsoppgaver. Småbarnsforeldre med babyer er også rart å dra fra, for om strålingen er så farlig, hvorfor blir ikke barna flyttet på i vårt område. Frykten som brer seg når utlendinger blir evakuert gjør at det blir rart å komme tilbake. Å bli flyttet på gir mange konsekvenser, kortsiktige og langsiktige. Men det er nok det riktige at vi er her vi er. I de få timene vi hadde for å bestemme oss, opplevde vi at Gud ikke gav oss et tydelig ja eller nei. Da kommer følelser mer inn i bildet, noe som kan være vanskelig. Men vi fikk mye støtte fra familie og venner i Japan om; å reise for en kort tid er det riktige. Det som vi lever på er at Der vi er – er Gud!

Nå har vi vært i Norge en uke, kommet ut av døgnvillhet og har hatt fullt program sammen med familie og venner, skitur, Karen på ettårssjekk, intervjuer og truffet vår ledelse. Det gir oss mange flotte opplevelser som vi kan ta imot som velsignelse. Vi håper å komme snart tilbake til Japan. Vi opplever å bli trukket dit ekstra sterkt nå. Be gjerne for våre relasjoner, menighet og også gjerne oss.

I Kawage er det ikke mange menn, de fleste er ikke japanere. Men de er kristne og har et like stort behov for å styrke troen sin og be sammen. Fredag, 5 november, startet Knut Ola Topland opp mannsgruppe sammen med 3 studenter fra universitetet som ligger i nærheten. De andre er fra Burma, Indre Mongolia og USA. Et flott  sted å dele troen og dagliglivets utfordringer og be ikke minst sammen. Alle har deltidsjobber og får lite fritid, så det er bra at vi har funnet en dag alle har fri.