Jesus to Japan

Her kan du lese Topland sitt Julebrev for 2011. Vi ønsker dere en riktig God Jul der Jesus får stå i sentrum!

Hver morgen går vi tur med datteren vår, Karen,i området der vi bor. Vi bor rett ved risåkre. Risåkrene er som et lappeteppe med veier mellom alle. Der er det fint å gå. Vi har en runde på 20 minutter der som går gjennom en bambusskog, så ut på risåkrene, så går vi under en jernbane og Karen gleder seg hver gang til å se på toget og vinke til det. Så går vi videre til et grønnsaksåkre der folk deler litt jord og lager alt mulig av grønnsaker. Deretter går vi gjennom et boligfelt der vi treffer mange barn. Når vi kommer der 730, møter vi barn i skoleuniformer som går sammen i grupper mot skolen.

Foreldre og andre frivillige står i veikryss med flagg for å lede dem over veiene. Ei dame som er blant de frivillige gleder seg hver gang Karen kommer. Vi treffer mange på veien og får mange samtaler. Ofte resulterer det i at vi får frukt eller grønnsaker fra åkrene eller hjemmelagde ting. I dag fikk vi mandariner langs veien som vi kaller mikan her i Japan.

Mer bilder og video under teksten

Tenk deg at du mistet alt, dvs huset ditt med alt du har inne av foto, pc, servise, smykker, generasjoner av minner, bilen, sykkelen, nøkler. Du mistet kanskje moren eller ektefellen din, flere av vennene og deler av familien. Ingenting er igjen bortsett fra grunnmuren. Nabobyggene med mange mennesker er også forsvunnet. Du har ingen jobb, ikke hus og fremtiden din må du lage på nytt selv.

Myndighetene har bygget opp for deg midlertidige hus som er ment du kan bo midlertidig. Nå kommer kulden, og nå som du fremdeles ikke har jobb og må betale leie for å bo selv i disse boligene ser du mørkt på fremtiden. Og så kommer alle minnene som du har prøvd å glemme.

Dette er en realitet for mange japanere. Du kan ikke fatte det før du ser det, lukter det, og kjenner på det.

Vi var der i 4 dager og prøvde å gjøre det vi kunne for dem vi traff. Gjennom organisasjonen crash fikk vi muligheten til å hjelpe lokale pastorer i deres lokale arbeid. Vi bar esker med varme tepper, klær og sko. Vi snakket med mennesker, selv om det er lite vi kan komme med. Karen lekte med barn. De lokale pastorene har fått lov til å gjøre dette etter avtale. En pastor gjør cafe slik at de som bor i midlertidige boligene skal få mulighet til å treffe hverandre og sette ord på følelser. Vi var med på flere av disse samlingene. Paul (Ruth sin bror) med kona Nina har flyttet opp dit. Nina er artist og fikk synge mange av sine sanger, sanger om håp og glede.

Evangelisering med ord er tingen, her er det snakk om å gi Jesu kjærlighet gjennom gjerninger. Anledninger kommer da automatisk, og flere ble bedt for.

Kontrastene er store. Vi tok ferje opp til Sendai, og her var livet normalt. Vi kom til et ferjeområde som er godt ryddet opp, men så ser vi mange bygninger med store skader, og ferjeterminalen har en strek 7.4 meter høyt oppe der det står at vannet gikk opp hit. Da blir det rart å gå inn og tenke at alt dette var under vann. Så dro vi opp til Senmaya der basen er. Morgen etter hadde vi et jordskjelv, så begynte arbeidsdagen med å dele ut klær, tepper og andre nødvendige ting. Alle hjelper til med å legge det ut på preseninger, og alle hjelper med å rydde alt pent tilbake av det som ble igjen.

Det som er rart å tenke på er at mange her kommer ikke til å få sitt eget hjem pga økonomien. I løpet av disse dagene, besøkte vi flere midlertidige boliger, Karen sjarmerte mange og vi fikk bare være for folkene der. Når en hører historiene som blir så nære, så er det vanskelig å si noe klokt tilbake. Flere av dem vi snakket med hadde mistet alt som kone og hus.

En av dagene tok crash oss med til stedene som var totalt ødelagt for å se og be. En kirke som ble bygd i 2008 var totalt knust, men korset hadde de funnet og satt opp på tomten. Der stod vi å ba. Kirken borte, men lånet forsvinner jo ikke. Deretter kjørte de oss til et område der vannet hadde gått langt over en kilometer innover landet. Etter 900 meter kjørte vi forbi en 60 meter stort skip som stod oppå mange hustomter og hadde knust en bil og delt den i to med mennesker i den. Ufattelig. Men det mest ufattelige er at mens jeg tok bilder, stod jeg og tråkket på eiendommer der folk hadde levd. Overalt der vi gikk var det rester av skåler, vegger, sement og trebiter. Og innimellom vokste det opp blomster og gress.

Japan ble forandret og vi ble forandret. Fremdeles trengs det masse kjærlighet til folket. Be om at Gud skal øse ut av sin kjærlighet!

Video laget av Nina http://nina-san.blogspot.com/

Linker om Kesennuma tsunami:

Bilder før og etter på VG.no

Google Bilder

Tirsdag denne uken deltok Nathan Mikaelsen og jeg, Knut Ola Topland, Walk With Jesus (WWJ)  . WWJ er et initiativ fra om å gå gamle historiske japanske veier for å gå ut med evangeliet og gå sammen som kristne fra ulike kirkesamfunn.

WWJ startet for to år siden, da det var 150 år siden protestantiske misjonærer kom til Japan, og som sannsynligvis brukte de samme veiene for å komme seg frem fra maktpolene Kyoto til Tokyo. Turen for to år siden gikk langs kysten (Tååkaidåå), mens i år gikk WWJ på fjellveiene (Nakasendåå), begge på rundt 5o mil hver. Mens vi går, besøker vi kirker som ligger langs veien og møter dems medarbeidere, synger og ber sammen. Etter besøket deler vi ut traktater dersom kirken har dette. En flott måte å møte kristne på å vise at vi arbeider mot samme mål! Turen for to år siden langs kysten besøkte man rundt fire kirker om dagen, blant annet Kawage kirke. Turen som i år gikk over fjellet var det bare rundt 4 kirker i området langs ruten i uken… Det sier litt om hvor evangeliet er blitt sådd og hvor det spirer raskere. I fjellene ligger mange små byer og bygder, hvor det er vanskelig å komme frem med evangeliet på grunn av blant annet tette familiebånd og strengere religiøse tradisjoner. i disse områdene ble det delt ut evangeliserende traktater, som kanskje blir den eneste kontakten de får med vårt glade og livsviktige budskap gjennom hele livet.

Noen har gått hele veien, mens andre som oss henger seg på en etappe. Vi gikk rundt 20 km i går, og da må en bare ta av seg hatten for dem som har gått hele veien på. Den eldste som har gått hele er 86 år gammel! I går var vi i alle aldre, fra barneskole og opp til 86 år.

Matt. 9.35-38

Jesus vandret nå omkring i alle byene og landsbyene. Han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage. Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter. Da sa han til disiplene sine: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.»

Jeg opplevde det ganske sterkt å gå denne turen. Ikke bare å gå langt på asfalt, men å tenke at få av dem vi møtte aldri hadde hørt evangeliet. Samme vei har også mange kristne gått i flere århundre under en tid da Japan var lukket for utlendinger og var en kristen var dommen døden. Siste del av denne ferden gikk over en elv der dødsdømte forbrytere ble henrettet. Her ble også kristne henrettet og det er en enkel minnesten som markerer dette. Japanske kristne har gått gjennom mye, og går gjennom mye. Nå er det religionsfrihet, men psykisk sett er det ikke dette. Familiebåndene er sterke og selv om mange ikke er religiøse er hele samfunnet knyttet til Buddhismen og Shintoismen i alle livsfaser. Derfor er bønn viktig, og samhold mellom de få kristne som er fortsatt under 1 prosent av befolkningen.

Jeg gleder meg allerede til neste gang det blir arrangert en slik gåtur!

Vi er kommet til Norge og blir her til atomreaktorene har fått en litt bedre diagnose enn til nå. Det er en rar situasjon for oss, siden vårt kall og glede er å bo og arbeide i Japan. Det å plutselig bli «evakuert» av et område vi føler er trygt uten stråling og langt fra jordskjelvet og tsunamiene er også vanskelig, ikke minst å se vår lille menighet stå igjen med dobbelt så mange arbeidsoppgaver. Småbarnsforeldre med babyer er også rart å dra fra, for om strålingen er så farlig, hvorfor blir ikke barna flyttet på i vårt område. Frykten som brer seg når utlendinger blir evakuert gjør at det blir rart å komme tilbake. Å bli flyttet på gir mange konsekvenser, kortsiktige og langsiktige. Men det er nok det riktige at vi er her vi er. I de få timene vi hadde for å bestemme oss, opplevde vi at Gud ikke gav oss et tydelig ja eller nei. Da kommer følelser mer inn i bildet, noe som kan være vanskelig. Men vi fikk mye støtte fra familie og venner i Japan om; å reise for en kort tid er det riktige. Det som vi lever på er at Der vi er – er Gud!

Nå har vi vært i Norge en uke, kommet ut av døgnvillhet og har hatt fullt program sammen med familie og venner, skitur, Karen på ettårssjekk, intervjuer og truffet vår ledelse. Det gir oss mange flotte opplevelser som vi kan ta imot som velsignelse. Vi håper å komme snart tilbake til Japan. Vi opplever å bli trukket dit ekstra sterkt nå. Be gjerne for våre relasjoner, menighet og også gjerne oss.

I Kawage er det ikke mange menn, de fleste er ikke japanere. Men de er kristne og har et like stort behov for å styrke troen sin og be sammen. Fredag, 5 november, startet Knut Ola Topland opp mannsgruppe sammen med 3 studenter fra universitetet som ligger i nærheten. De andre er fra Burma, Indre Mongolia og USA. Et flott  sted å dele troen og dagliglivets utfordringer og be ikke minst sammen. Alle har deltidsjobber og får lite fritid, så det er bra at vi har funnet en dag alle har fri.

Her er noen videoer fra arbeidet vårt i Kawage, 2010. Barn, studenter, kor, fjellturer og litt fra hva hva mange japanere søker etter, kraften.

Hva søker de etter…

Japanere er søkende og åpne, men mange går til templer for å finne kraften. Disse bildene er fra 1. nyttårsdag da mange går til templer. Dette tempelet, der de mener solguden er, kommer det i løpet av 3 dager 1 million mennesker. Jentan som spiller fløyte gjør det for å lovprise shintoguden. Selv om religion er synlig i Japan, er det meste gjennom tradisjoner. I undersøkelser kommer det frem at de fleste ville ha valgt kristendommen dersom de måtte velge en religion, men de fleste vil ikke la religionen gå så personlig inn på seg.

Barne evangelisering

Vi har engelsk undervisning for barn, og gjennom dette arbeidet får vi en god inngang til å møte mange barn. På barnevelsignelse og barnas jul, kommer det  mange, og vi får en flott mulighet til å fortelle om Jesus.

Studentarbeid

Siden mai 2010 har vi hatt hver torsdag studentsamlinger. De som kommer fast er rundt 10, men i går var vi 15, mange ennå ikke troende, men interesserte. Vi ber sammen (selv de som ikke har tatt i mot Jesus ber) og hver uke hører vi om bønnesvar fra bønnene vi bad forrige uke. Fantastisk!

Soul Children

Vi startet Soul Children like etter at norske studenter fra Bibelskolen i Grimstad hadde Soul Children seminar her i Japan. Det kommer ikke så mange og vi er gjennom snittlig 5. Be gjerne om at flere skal komme og at vi ser at dette arbeidet bygger seg opp.

Fjell evangelisering

Knut Ola er stadig på fjellturer sammen med sin familie og med fjell venner! De kommer tett innpå en kristen og det er lett å få samtalen til å gå når en går flere timer sammen. Her er fra en topptur i januar. Vi akte ned fjellsiden etterpå! 1000 meter.

Ja, nå er vi fremme i Japan. Fikk et uventet overnatting i Helsingfors, men slik blir det når det er tekniske problemer på flyene og store forsinkelser. Vi hadde på formiddagen bedt om at vi måtte bli til velsignelse for noen, og det så ut som at vi fikk og gav velsignelse til noe stykker.På bildet ser du oss sammen med en japansk professor (som tilfeldigvis var døpt luthersk) og et mormonsk ektepar. Vi guidet oss selv i byen og fikk snakket masse bra om misjon og om livet.

Så kom vi til Japan på lørdag med over 30 grader om dagen og like under 30 om natten. Men vi gjør som mange japanere, sover med håndkle (beregnet for seng) og vifte mot oss som går hele natten. Air condition bruker vi ikke da de er litt gamle. Overgangen var ganske stor fra Norge, men vi og Karen tilpasser oss fort.

Vi har så vidt kommet igang i arbeidet. Søndag var vi på gudstjenesten og fikk truffet våre menighetsvenner. Nye kom også til, så det er flott å se at menigheten har vært i full funksjon denne sommeren. Menigheten er blitt drevet av to fra menighetsrådet + pastoren fra nabomenigheten. Nå som vi er tilbake, har Ingrid og vi blitt enige om at vi skal ta det meste de første månedene. Vi var rundt 20 på gudstjenesten, i alle aldre. 3 studenter kom, de andre arbeider mest mulig nå som det er sommerferie for studentene.

Mandag tok vi fridagen sammen med 5 barn som har en slags tilknytning til menigheten opp til fjellene der er litt kaldere. Hovedattraksjonen var å bade i fossene der. Det er store gjettegryter og rusjebaner som elven har lagt i fjellet. Kjempegøy for oss og dem.

Torsdag starter vi opp med studentarbeidet med bibel, engelsk, mat og mye sosialt. Søndag til onsdag tar vi vår 7 seter og Takarazuka 8 seteren med oss studenter og unge fra våre menigheter opp til hytta på Nojiri i Nagano. Da skal vi ha fine dager sammen med mye uteaktiviteter og bibeltimer. Det skal bli gøy!

Søndag 20.06.2010 ble Karen døpt i Kawage kirke. Vår prest, Mikajima, døpte, og Nathan Mikaelsen, Ruth’s far, talte. Mange kom, nærmere 40, og det var jo veldig hyggelig! Mange av dem som kom går gjevnlig i kirken. Det som er litt spesielt, er at bare 4 medlemmer av Kawage kirke kom (utenom oss arbeidere). Vi har mange å døpe! Karen var snill og grei, som du kan se på bildene og videoen vedlagt. Dåpskjolen er laget lang. Og dersom du ikke vet symbolikken, så er det at hun kan vokse i troen. Den ble laget av ei japaner og Ruth og søskene hennes er døpt i den. Dåpslua ble bestemor Ingebjørg døpt med. På døpefonten har Knut Ola sin bestemor heklet innskriften:» La de små barna komme til meg» «Guds rike hører slike til».

Den siste tiden har vi vært ganske travle. Vi er blitt foreldre! Karen kom til verden 17. april. Nå forstår vi hvor stor velsignelse og tillit Gud har gitt oss. Ikke rart at andaktene nå for tiden handler mye om barn og det å være Guds barn. Dette er vanskelig å fatte helt før en selv blir foreldre!

Karen er virkelig en misjonær. Hvor enn vi reiser eller drar, kommer folk rundt for å se på henne og snakke med oss. Det gir oss en flott anledning til å fortelle hva vi driver med og om kirken. Jordmor senteret der Ruth fødte, har de lært mye om vår tro på Jesus. De er så begeistret for både Karen og Ruth. Karen ble nemlig nr 500 som er født der, samt første baby med utenlandske foreldre. Sjefsjordmoren er veldig åndelig og sier at hun ber mye for fødslene. Tallet 500 trodde hun også skulle bety noe spesielt. Ruth spurte henne, hvem ber du til? Nei, det vet jeg ikke, svarte hun. Mannen hennes gleder seg veldig til dåpen. Kan jeg få lov til å komme til dåpen? spurte han. Ja, selvsagt, sa vi, og nå ser det ut som at det kommer en gruppe fra senteret til dåpen. Karen er virkelig en misjonær. På siste barselkontroll, sa jordmoren at Ruth, du bør bli jordmor! Men da svarte Ruth at jeg er jordmor for en annen type fødsler som er enda viktigere! Vi må be om at de møter Jesus og kan bli født på ny!

Dagene handler mye med det å lære og bli foreldre. Men vi fyller også mye av vår tid i kirken. Menigheten opplever en vekst på gudstjenesteoppmøtet. En av grunnene er at flere kristne har begynt på universitetet der noen av dem kommer til Kawage. To fra Myanmar og to fra Kina kommer fast. Hun ene fra Kina ønsker å bli døpt og lære engelsk. Studenter har lite penger. Derfor startet Knut Ola opp engelsk bibelgruppe der vi lager middag sammen. Torsdag etter skolen lager vi mat sammen og studerer bibelen, på engelsk. Hver gang har de tatt med seg ikke-kristne venner, både japanere og utlendinger. En flott anledning til å disippelgjøre og evangelisere blant studenter!