Jesus to Japan

Hvem kan delta i nattverdsmåltidet? I Norge har jeg i flere tilfeller opplevd at Frikirkepastorer ikke har tenkt grundig gjennom om de vil gi nattverd til ennå ikke døpte og i innstiftelsen ble det ikke nevnt. Det kan kanskje ha årsak i tradisjonen om at de fleste er barnedøpt i Norge. Men nå er vi nok langt inne i en tid der ikke alle som kommer på gudstjeneste er døpte. Så tenker vi kanskje slik at, “jo la oss gi nattverd til alle sammen slik at ingen føler seg utenfor”. Eller, “Stakkars dem som kommer som ikke får nattverd. Kan vi være så strenge? Er ikke nåden for alle?”

I Kinki kirken der vi arbeider gjør de noe som jeg synes er klokt. Presten er tydelig med at nattverd er for dem som har tatt imot Jesus og er døpt, ikke for udøpte. Derimot inviterer han/hun alle frem til alteret, for Jesus er tilgjengelig for alle. Han deler ut nattverd til døpte, men be for hver enkelt av de ennå ikke døpte om Guds kraft og velsignelse. Det gjør at alle kan komme seg styrket ut av nattverdsmåltidet – mett på sin måte.

1. Juledag var det dåp i Kawage kirke. Da ble Nakagawasan døpt, ei mor med to døtre. Hun og barna har kommet nærmere to år hit og har det
Jeg tror vi må legge et skille mellom hvem som har tatt imot Jesus, og hvem som er potensiell. Nattverden er et fantastisk middel og jeg tror det blir viktigere i Norge også nå som færre tar i mot Han! I Kawage er ca 50% av dem som kommer frem til nattverd ikke døpte, og det er nok flere som Gud kaller på gjennom nattverden.siste året gått til dåpsundervisning hos Ingrid Aske. Hittil har hun og barna blitt bedt for under nattverden. Denne Julegudstjenesten ble hun døpt, og etter dåpen hadde vi nattverd som hun for første gang kunne motta. Det har hun sett frem til. Barna derimot, ble bedt for, for de er ennå ikke døpte.

Søndag var det Julegudstjeneste i Kawage, og i år ble det også dåp på denne dagen! En fantastisk opplevelse å se at noen tar imot Jesus og blir døpt. Ofte ser vi i Japan at det tar tiår fra å ta imot Jesus, gå i kirken til å bli døpt. Vi tror at årsaken er sterke familiebånd knyttet opp mot Buddhismen og Shintoismen. Denne dåpen var døtrene også med – som de ofte pleier. De har og er med på leirer og ungdomsaktiviter, og ofte med sin mor på gudstjenester. Første gang vi så denne familien var for et par år siden. Be for dem!

Denne gudstjenesten hadde vi nattverd. De som ikke er døpt får selvsagt ikke nattverd, bare en velsignelsesbønn (idag ca 1/3 ikke kristne). Det var nok et stort øyeblikk for Nakagawa å kunne få ta del i nattverdsmåltidet. Etter gudstjenesten feiret vi dåpen, både kristne og ikke kristne, gjennom sang og taler. Alle hadde med seg litt mat som vi alle delte i et stort festmåltid, noe vi pleier å gjøre siste søndagen i måneden. Mye godt! (se bilder under) Den beste Julen vi kristne kan ha!

Praise Him in Japan er et kor som Anne Mari Toplan startet for mange år siden. Etter at hun og familien reiste hjem etter endt misjonærtjeneste i 2004, fikk hun Kanematsu til å overta. Hun har ledet frem til denne siste konserten. Hun er en meget profesjonell dirigent og brennende kristen som ikke legger skjul på å formidle evangeliet når vi øver. Hun bor 2 timer unna Kawage, så hun har ikke lederansvaret. Sangerne er stort sett ikke-kristne, og gjennom årene har vi sett dåp og ønske om å ta i mot Jesus. Det har også nok vært en god ledertrening og utvikling for mange på flere plan. Det er vemodig å avslutte, men på en annen måte godt å slutte på topp. Dette var en fantastisk konsert der alle sangerne koste seg. Vi tror også at tilskuerne koste seg. En av årsakene til at koret slutter, er at ingen vil ta over lederskap. Ruth har hjulpet i en fase, men ønsket var at arbeidet skal drives av japanere. Nå som vi reiser til Norge frem til april, er det ingen annen mulighet enn å stoppe. Korsangerne er blitt utfordret på om de vil forsette i en eller annen form, noe som tiden vil vise. Dirigenten sier selv at koret har tatt en pause, så får vi se hvordan fortsettelsen blir. Kanskje noe helt nytt og bedre får spire etter dette. Vær med i bønn.

I år som i fjor hadde vi barnas jul, men hvert år er ikke like. I år da barna kom inn kirkedøren, fikk de en klump gips og mange flotte ulike juleeffekter med stearinlys fra Ingrid slik at de kunne lage sin egen juledekorasjon. Det ble veldig vellykket, selv om tempoet og barna pøste på, og det kom nesten like mange barn som det var planlagt stearinlys. Nesten 40 barn kom. Etter at gipsen begynte å stivne, gikk de til kirkesalen for å vente på at resten ble ferdige med sine julelys. Der hadde vi satt i stand tegnefilm med juleevangeliet som vi satt på repetisjon. Den stod på 4 ganger uten at noen klaget. Her skal det vanskelig for å glemme julens egentlige budskap. Selv om få kommer fra kristne familier, er flere julesanger kjent. Og noen nye fikk de også lært under kveldens samling. Deretter fikk vi flott sang av barn fra en husmenighet i nærheten. Ruth fortalte Julens glade budskap med Jesus er verdens lys, og så fikk alle gå rundt juletret.

Her kan du lese Topland sitt Julebrev for 2011. Vi ønsker dere en riktig God Jul der Jesus får stå i sentrum!

Hver morgen går vi tur med datteren vår, Karen,i området der vi bor. Vi bor rett ved risåkre. Risåkrene er som et lappeteppe med veier mellom alle. Der er det fint å gå. Vi har en runde på 20 minutter der som går gjennom en bambusskog, så ut på risåkrene, så går vi under en jernbane og Karen gleder seg hver gang til å se på toget og vinke til det. Så går vi videre til et grønnsaksåkre der folk deler litt jord og lager alt mulig av grønnsaker. Deretter går vi gjennom et boligfelt der vi treffer mange barn. Når vi kommer der 730, møter vi barn i skoleuniformer som går sammen i grupper mot skolen.

Foreldre og andre frivillige står i veikryss med flagg for å lede dem over veiene. Ei dame som er blant de frivillige gleder seg hver gang Karen kommer. Vi treffer mange på veien og får mange samtaler. Ofte resulterer det i at vi får frukt eller grønnsaker fra åkrene eller hjemmelagde ting. I dag fikk vi mandariner langs veien som vi kaller mikan her i Japan.

Mer bilder og video under teksten

Tenk deg at du mistet alt, dvs huset ditt med alt du har inne av foto, pc, servise, smykker, generasjoner av minner, bilen, sykkelen, nøkler. Du mistet kanskje moren eller ektefellen din, flere av vennene og deler av familien. Ingenting er igjen bortsett fra grunnmuren. Nabobyggene med mange mennesker er også forsvunnet. Du har ingen jobb, ikke hus og fremtiden din må du lage på nytt selv.

Myndighetene har bygget opp for deg midlertidige hus som er ment du kan bo midlertidig. Nå kommer kulden, og nå som du fremdeles ikke har jobb og må betale leie for å bo selv i disse boligene ser du mørkt på fremtiden. Og så kommer alle minnene som du har prøvd å glemme.

Dette er en realitet for mange japanere. Du kan ikke fatte det før du ser det, lukter det, og kjenner på det.

Vi var der i 4 dager og prøvde å gjøre det vi kunne for dem vi traff. Gjennom organisasjonen crash fikk vi muligheten til å hjelpe lokale pastorer i deres lokale arbeid. Vi bar esker med varme tepper, klær og sko. Vi snakket med mennesker, selv om det er lite vi kan komme med. Karen lekte med barn. De lokale pastorene har fått lov til å gjøre dette etter avtale. En pastor gjør cafe slik at de som bor i midlertidige boligene skal få mulighet til å treffe hverandre og sette ord på følelser. Vi var med på flere av disse samlingene. Paul (Ruth sin bror) med kona Nina har flyttet opp dit. Nina er artist og fikk synge mange av sine sanger, sanger om håp og glede.

Evangelisering med ord er tingen, her er det snakk om å gi Jesu kjærlighet gjennom gjerninger. Anledninger kommer da automatisk, og flere ble bedt for.

Kontrastene er store. Vi tok ferje opp til Sendai, og her var livet normalt. Vi kom til et ferjeområde som er godt ryddet opp, men så ser vi mange bygninger med store skader, og ferjeterminalen har en strek 7.4 meter høyt oppe der det står at vannet gikk opp hit. Da blir det rart å gå inn og tenke at alt dette var under vann. Så dro vi opp til Senmaya der basen er. Morgen etter hadde vi et jordskjelv, så begynte arbeidsdagen med å dele ut klær, tepper og andre nødvendige ting. Alle hjelper til med å legge det ut på preseninger, og alle hjelper med å rydde alt pent tilbake av det som ble igjen.

Det som er rart å tenke på er at mange her kommer ikke til å få sitt eget hjem pga økonomien. I løpet av disse dagene, besøkte vi flere midlertidige boliger, Karen sjarmerte mange og vi fikk bare være for folkene der. Når en hører historiene som blir så nære, så er det vanskelig å si noe klokt tilbake. Flere av dem vi snakket med hadde mistet alt som kone og hus.

En av dagene tok crash oss med til stedene som var totalt ødelagt for å se og be. En kirke som ble bygd i 2008 var totalt knust, men korset hadde de funnet og satt opp på tomten. Der stod vi å ba. Kirken borte, men lånet forsvinner jo ikke. Deretter kjørte de oss til et område der vannet hadde gått langt over en kilometer innover landet. Etter 900 meter kjørte vi forbi en 60 meter stort skip som stod oppå mange hustomter og hadde knust en bil og delt den i to med mennesker i den. Ufattelig. Men det mest ufattelige er at mens jeg tok bilder, stod jeg og tråkket på eiendommer der folk hadde levd. Overalt der vi gikk var det rester av skåler, vegger, sement og trebiter. Og innimellom vokste det opp blomster og gress.

Japan ble forandret og vi ble forandret. Fremdeles trengs det masse kjærlighet til folket. Be om at Gud skal øse ut av sin kjærlighet!

Video laget av Nina http://nina-san.blogspot.com/

Linker om Kesennuma tsunami:

Bilder før og etter på VG.no

Google Bilder

I slutten av forrige uke tok Nathan og vi med oss noen fra Kawage og Takarazuka kirke med på konferanse. Konferansen heter CPI, Church Planting Institute, som arrangeres annen hvert år og samler 4-500 misjonærer, pastorer og andre kristne. I år var det 320 voksne og over 100 barn. Et team fra USA samt noen fra Japan tok ansvar for alle barna, noe som gjorde at Ruth og jeg (Knut Ola) kunne virkelig bli fylt opp av mange inspirerende taler og seminarer. I år var temaet Together, sammen. Mye handlet om tsunamien og jordskjelvet og hva nå? Uken før var Ruth, Karen og jeg i Kesennuma som ble drastisk rasert av tsunamien i mars. Vi skal skrive mer om den turen i en senere artikkel.

Seminarene på CPI var oppbyggelig på mange måter, alt fra bønn, de mest suksessfulle kirkeplantingsmetodene, lovsang, osv. I tillegg var det et stort team som tok samtaler med folk for sjelesorg og veiledning. Vi er takknemlige for å bli fylt opp på ny og biltt kjent med mange nye.

Vi har baby time i Kawage kirke. Det hele begynte da min veninne Fujiko sa at hun hadde lyst til å begynne en samling for mor og baby med noe engelsk innhold. Siden jeg hadde en tanke om å begynne noe slik i Kawage kirke ble vi enig om å starte med en gang. Dette var i begynnelse av året. Siden har vi hatt samlinger to ganger i måneden. Jeg føler Guds ledelse i dette med at jeg kommer i kontakt med mange mødre i området som nettopp trenger en plass som dette. En ekstra velsignelse var da Linda Jørgensen kom og hjalp oss med gode ideer og tanker med oss. Nå er vi ca 8 mødre med barn i 1 års alderen. Vi starter kl 10 med velkommen sang og deretter synger vi mange sanger med rytmeinstrumenter, dans, klapping og såpebobler. Vi bruker noe av boom shika boom CD som Frelsesarmeen har utgitt. En av sangene er en sang som velsigner barna. De er lyttende når vi deler tanker fra bibelen og ofte nysgjerrig på mange ting. Etter på pleier vi å ha et tema som vi mødre snakker om. F.eks mat, lekeplass, TV og dvs. Når det er ferdig kl 12 «sliter» vi med å få dem ut av kirken, for de koser seg så ! Neste gang skal vi til en park og spise lunsj. Der skal vi ha et kurs om hvordan du tar bedre bilder av dine barn med kamera. Det blir spennende. Be at mange av de mødrene som er åpne kan virkelig ta i mot Jesus.

Tirsdag denne uken deltok Nathan Mikaelsen og jeg, Knut Ola Topland, Walk With Jesus (WWJ)  . WWJ er et initiativ fra om å gå gamle historiske japanske veier for å gå ut med evangeliet og gå sammen som kristne fra ulike kirkesamfunn.

WWJ startet for to år siden, da det var 150 år siden protestantiske misjonærer kom til Japan, og som sannsynligvis brukte de samme veiene for å komme seg frem fra maktpolene Kyoto til Tokyo. Turen for to år siden gikk langs kysten (Tååkaidåå), mens i år gikk WWJ på fjellveiene (Nakasendåå), begge på rundt 5o mil hver. Mens vi går, besøker vi kirker som ligger langs veien og møter dems medarbeidere, synger og ber sammen. Etter besøket deler vi ut traktater dersom kirken har dette. En flott måte å møte kristne på å vise at vi arbeider mot samme mål! Turen for to år siden langs kysten besøkte man rundt fire kirker om dagen, blant annet Kawage kirke. Turen som i år gikk over fjellet var det bare rundt 4 kirker i området langs ruten i uken… Det sier litt om hvor evangeliet er blitt sådd og hvor det spirer raskere. I fjellene ligger mange små byer og bygder, hvor det er vanskelig å komme frem med evangeliet på grunn av blant annet tette familiebånd og strengere religiøse tradisjoner. i disse områdene ble det delt ut evangeliserende traktater, som kanskje blir den eneste kontakten de får med vårt glade og livsviktige budskap gjennom hele livet.

Noen har gått hele veien, mens andre som oss henger seg på en etappe. Vi gikk rundt 20 km i går, og da må en bare ta av seg hatten for dem som har gått hele veien på. Den eldste som har gått hele er 86 år gammel! I går var vi i alle aldre, fra barneskole og opp til 86 år.

Matt. 9.35-38

Jesus vandret nå omkring i alle byene og landsbyene. Han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage. Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter. Da sa han til disiplene sine: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.»

Jeg opplevde det ganske sterkt å gå denne turen. Ikke bare å gå langt på asfalt, men å tenke at få av dem vi møtte aldri hadde hørt evangeliet. Samme vei har også mange kristne gått i flere århundre under en tid da Japan var lukket for utlendinger og var en kristen var dommen døden. Siste del av denne ferden gikk over en elv der dødsdømte forbrytere ble henrettet. Her ble også kristne henrettet og det er en enkel minnesten som markerer dette. Japanske kristne har gått gjennom mye, og går gjennom mye. Nå er det religionsfrihet, men psykisk sett er det ikke dette. Familiebåndene er sterke og selv om mange ikke er religiøse er hele samfunnet knyttet til Buddhismen og Shintoismen i alle livsfaser. Derfor er bønn viktig, og samhold mellom de få kristne som er fortsatt under 1 prosent av befolkningen.

Jeg gleder meg allerede til neste gang det blir arrangert en slik gåtur!